Jeg bestemte meg for å hente litt varme i kroppen før den lengste kuldeperioden denne vinteren, og ble derfor med en venn til Tenerife i nyttårshelgen. Det var deilig lunt og blomstrende, og den lille leiligheten var grei nok.
31.desember var vi turister i Porto de la Cruz. Fin tur ned i de gamle bydelene og ved fiskehavnen. På kvelden spiste vi paella på en uterestaurant, og gikk ut på en gammel borgmur som var en flott orkesterplass foran fyrverkeriet. Så gikk vi rolig oppover mot hotellet som lå et stykke oppe i byen. bl. a. nede på fiskehavnen
Et stykke lenger oppe tråkket jeg feil. Slo hodet i fortauskanten og svimet av. Kom fort til meg selv, men hadde tydeligvis fått hjernerystelse. Mens vi ventet på ambulansen, mistet jeg mye av hukommelsen. Husket ikke hvor vi var, hvem jeg var sammen med, hva slags begivenhet det var den kvelden eller når det var, hva vi hadde gjort tidligere den kvelden etc. Dette var en skremmende opplevelse! Ambulanse for fulle sirener. Etter å ha ligget noen timer på en båre på en legevakt, uten at noen så til meg, ble jeg skrevet ut.
Dagen etter sov vi mest og jeg følte meg bedre. En god natts søvn lot meg ha en god formiddag meg rolig spasertur i botanisk hage.
Så begynte jeg igjen å få sterke smerter i hodet. Dette ble dramatisk verre, og jeg ble i løpet av natten lagt inn på universitetssykehuset Santa Cruz. (Ny ambulansetur). Det viste seg at jeg hadde en indre blødning i skallen, og jeg måtte ligge der til den var trukket seg tilbake. De hadde ikke plass på neurologisk avdeling, så jeg ble lagt inn på urologisk (mellom alle urinposene til prostatapasientene).
Det viste seg at ingen av pleierne snakket noe annet enn spansk. Det gjorde faktisk kun legen som kom innom 5 min. I snitt hver annen dag. Så viste det seg at jeg måtte bli der i 2,5 uker. Dette fordi jeg måtte vente til en spesialist på fly-medisin hadde godkjent at jeg kunne fly hjem. Det ble masse telefoner for å få denne spesialisten til å snakke med min behandlende lege som mange dager ikke tok telefoner fordi han opererte. Huff. Hukommelsestapet var for det meste gått over. Men jeg klarte ikke å se for meg hvordan jeg bor i Frydenlund. Blandet det hele tiden meg Sommerro (der jeg bodde da jeg fikk hjerneslaget).
Dette ble noen utrolig langtekkelige uker. Saltfri kost, De eneste grønnsakene var hermetiske erter og bønner til gjorde det ikke noe bedre. En da jeg hadde vært der i to og halv uke klarte forsikringsselskapet å få meg ut.
Flyet var forsinket og vi kom hjem ved midnatt. Det tok tid å grave frem bilen (til min reisefelle) og vi plukket opp Morten i Oslo kl 02:00. Min bil var innesnødd i en garasje i Asker, og det tok over en time å grave den fram. Morten var med for å kjøre bilen, som jeg ikke kunne. Så Morten og jeg var først i Sandefjord rett før kl 05:00! (Samme morgen var jeg blitt vekket kl 06:00 på sykehuset.) Da vi kjørte inn i Sandefjord var heldigvis hukommelsen rettet helt opp.
Hjemme har jeg så brukt over en måned til for det meste å sove. Nå begynner imidlertid mitt vanlige jeg å kunne fungere igjen.
Det viste seg at ingen av pleierne snakket noe annet enn spansk. Det gjorde faktisk kun legen som kom innom 5 min. I snitt hver annen dag. Så viste det seg at jeg måtte bli der i 2,5 uker. Dette fordi jeg måtte vente til en spesialist på fly-medisin hadde godkjent at jeg kunne fly hjem. Det ble masse telefoner for å få denne spesialisten til å snakke med min behandlende lege som mange dager ikke tok telefoner fordi han opererte. Huff. Hukommelsestapet var for det meste gått over. Men jeg klarte ikke å se for meg hvordan jeg bor i Frydenlund. Blandet det hele tiden meg Sommerro (der jeg bodde da jeg fikk hjerneslaget).
Dette ble noen utrolig langtekkelige uker. Saltfri kost, De eneste grønnsakene var hermetiske erter og bønner til gjorde det ikke noe bedre. En da jeg hadde vært der i to og halv uke klarte forsikringsselskapet å få meg ut.
Flyet var forsinket og vi kom hjem ved midnatt. Det tok tid å grave frem bilen (til min reisefelle) og vi plukket opp Morten i Oslo kl 02:00. Min bil var innesnødd i en garasje i Asker, og det tok over en time å grave den fram. Morten var med for å kjøre bilen, som jeg ikke kunne. Så Morten og jeg var først i Sandefjord rett før kl 05:00! (Samme morgen var jeg blitt vekket kl 06:00 på sykehuset.) Da vi kjørte inn i Sandefjord var heldigvis hukommelsen rettet helt opp.
Hjemme har jeg så brukt over en måned til for det meste å sove. Nå begynner imidlertid mitt vanlige jeg å kunne fungere igjen.
