I kveld har jeg vært med å gi mine tanker inn i prekendelen av gudstjenesten i Bugården kirke. Vi var tre stykker som sa noe om erfaringer vi selv har i tilknytning til dagens tekster. Den nyansatte soknepresten Linn S. Hummelvoll knøt det hele sammen,
Denne søndagen synes jeg at tekstene er krevende. De er hentet fra henholdsvis 1 Mos 32,24-30, Jakobs brev 1, 2-8 og prekenteksten Matt 15,21-28 om den kanaaneiske kvinnen som Jesus først overser, så avviser og til slutt hjelper. Alle tekstene handler om å være utholde og å stå på i sitt forsøk på å nå fram til Gud. Hvordan kan jeg bruke det på meg og min livssituasjon?
Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal
bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. – Føler ikke at min tro er stor.
Jakob: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» «Jakob
kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget
livet.» - Dette passer
ikke på meg.
Jakob i sitt brev: « Men han må be i tro, uten å
tvile.» «Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, splittet
som han er, og ustø i all sin ferd.» - Jeg tviler stadig. Jeg er splittet og ustø. – Kan jeg da vente å fa
noe av Herren?
Dette er vanskelige tekster. Vi mennesker søker ofte etter
det fullkomne. Vi har strenge forventninger til oss selv.
Selv føler jeg ikke at jeg klarer å være
utholdende i bønn. Klarer ikke å jobbe gjennom bønn.Jeg vil dele en opplevelse med dere. Da jeg var ung, i slutten av 20-årene skulle jeg på 2. eller 3. retreat på Sandom. Jeg hadde bestemt meg for å bruke denne uken til å be spesielt for for min mor som var midt i en tung utredning for brystkreft og min mormor som da var 93 år, pleiepasient og daglig ba om å få dø. - Jeg syntes jeg fikk dette dårlig til de første dagene.
Så en dag i den stille bønne-tiden midt på dagen satt jeg stille og fortalte Gud hvor vanskelig jeg opplevde det å be dette gjennom, være utholdende og virkelig jobbe med dette i bønn. Så var jeg tom. Hvorfor gjenta det flere ganger? Men jeg ble sittende.
Så seg det er ro og overbevisning inn over meg. Gud hadde hørt meg. Jeg trente ikke mase mer. Han ville ta vare på mor og mormor. Nå skulle jeg bare være trygg hos ham. Ta til meg hans kjærlighet og omsorg,
Vanligvis avslutte jeg denne bønnestunden etter ca. 20 min. Denne gangen ble jeg deg en time helt til klokken ringte inn til aftens.
Behovet for å finne tilbake til denne formen for bønn, nemlig det stille nærværet med Gud, er fortsatt sterkt hos meg.
