I dag måtte jeg bare dele denne teksten fra Klagesangene kapittel 3 med dere. Den er Veigreps fordypningstekst for denne uken. Som det står i førte vers er dette skribentens håp og noe han vil legge seg på sinne (eller minnes, i vår språkdrakt). Teksten gir en fin beskrivelse av Guds dypeste vesen.
21 Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp:
22 Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt.
23 Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.
24 Jeg sier: Herren er min lodd, derfor står mitt håp til ham.
25 Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.
26 Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.
...
31 For Herren støter ikke bort for alle tider.
32 Volder han sorg og plage, forbarmer han seg i sin store troskap.
33 For Herren har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene.
mandag 28. februar 2011
onsdag 23. februar 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)