Tomm Kristiansens andakt i dag

Jeg hørte Tomm Kristiansens andakt i radioen i morges og måtte bare dele den med flere. (Tomm er
mangeårig journalist i NRK. Har vært korrespondent i Afrika i lengre tid og har dekket midtøsten. Han var i radioens nyhetsavdeling mens jeg jobbet i Kirkerådet. Han var av de første som behandlet kirken som et reelt nyhets-tema. Han hadde bakgrunnskunnskap og og krevde skikkelige begrunnede svar. Jeg har alltid likt ham godt og lest hans bøker fra Afrika og om Jesus.)

"Jesus trodde at jorda var flat. Han hadde knapt sett havet. Han visste ikke om verdensrommet. Han trodde, som alle andre, at himmelen var et seil spent over jorda, og overfor der et nytt seil. Paradiset var øverst, på det sjuende seilet, i den sjuende himmel.

Hvor mye veier et ord fra en slik mann, to tusen år senere? Faktisk ganske mye. Ikke om kjernefysikk og himmelrommets bevegelser, men om det levde livet. Jeg har sett på hva han sa og hva han gjorde. Jeg har undersøkt hvordan han behandlet mennesker og hva som skjedde når han møtte urett. Da er han til å bli klok på.
Det står mye rart om kvinner i Bibelen. De skal tie i forsamlingen og underordne seg menn. Jeg snur meg bort og prøver heller å få øye på mannen i skitten kjortel, der han vandrer i sandaler langs Galileas støvete landeveier.
Der går han, sammen med kvinner. De går ikke bakerst, de er ikke tatt med som kokker og vaskehjelper. Det er dem han diskuterer livets store spørsmål med. Det var det ingen andre i samtiden som gjorde. Det var uhørt, og det irriterte de mannlige disiplene. Han løftet kvinnene som ingen andre gjorde, og slik ble Jesus en outsider. Han var ikke til å stole på. Det visste enhver religiøs autoritet.
Jo mer jeg har lest om ham, jo vanskeligere er han blitt. Jeg tror ikke han og jeg kunne blitt gode kamerater. Han er for streng og uhøflig og for konfronterende. Han stiller umulige krav alle kan se man ikke kan innfri. Jeg verken vil eller kan følge ham. Selg alt, og gi til de fattige. Vend det andre kinn til. Synd ikke mere.
Jeg tror heller ikke han hadde valgt mitt selskap, om han kom vandrende opp gjennom to tusens års historie. Og til bispemøtets store middag ville nok en stol bli stående tom. Han ville ikke festet med dem, heller.
Jeg kan føle hans nærvær i kirken, og samtidig avstanden. Det er vel noe med denne kirkelige, saktmodige orden, pyntet i gull og glassmalerier som ikke er hans stil. Han tar meg ikke i hånden, men dytter meg mot kirkeveggen. Jeg, som har alt på det rene. Som betaler min skatt og putter penger i alle bøsser. Jeg, solidarisk, miljøvennlig og medlem av Amnesty. Kan han ikke plage noen andre?
Så kommer det: "Det du har gjort mot en av disse mine minste søsken, det har du gjort mot meg." Hvem er det han mener? Er det båtflyktningene? Trekkspillerne fra Romania? De langbeinte jentene fra Nigeria? Er det de vanskelige barnevernsungene? Folk med rare diagnoser?
Ja, det er visst dem. Han stiger inn i historien og sier at dette er folka hans. Nå som før. Der nede i Midt-Østen levde han et fattig og farlig liv blant okkupanter og flyktninger, prostituerte og fiskere, quislinger og bønder. Følg meg!
Er det mitt ansvar? Jeg innrømmer det blank: Det blir for mye. Kan han tilgi det?
"Ja," sier han, "det kan jeg."Det var vel den eneste gangen jeg så ham smile."

Tomm Kristiansen

Allehelgensdag

For kort tid siden feiret vi allehelgensdag og halloween. Jeg søkte derfor litt informasjon om dette:

"Allehelgensdag er en merkedag på primstaven den 1. november. Den liturgiske fargen er hvit. Den norske kirke markerer den hvite fargen fordi vi gleder oss over hva de døde har betydd for oss, og over at de nå er hos Gud.

Tradisjonen med å kle seg ut på halloween kommer av All hallows eve, og betyr Alle helgeners aften. Denne feiringen kan føres tilbake til den keltiske Samhain.

I motsetning til halloween, handler ikke allehelgensdag om spøkelser og døde mennesker som går igjen. I kristendommen tror vi ikke på at mennesker går igjen, verken som fortapte sjeler eller som reinkarnerte skikkelser. Derimot tror vi at den døde er hos Gud." (Kirkeaktuelt.no)

"I mange kirker holdes det en minnegudstjeneste på Allehelgensdag. Navnene på menighetens døde det siste året leses opp og vi sier takk til Gud for dem som har gjort livet vårt rikere samtidig som vi ber om hjelp i sorgen nå som de ikke lenger er til. (Bibel.no)

Ut fra dette begynte jeg å tenke gjennom hvilke mennesker som har betydd mye for meg i utviklingen av min kristne tro. i tillegg til mine foreldre , var det nok først og fremst min konfirmantprest Stephan Tschudi. Han var spennende og veldig kulturåpen. Han ga oss ung en utrolig tillit og støtte.  Senere traff jeg ham igjen som rektor på Universitetets Praktisk Teologiske seminar og som frivillig medarbeider i Kirkens Bymisjon alltid like uredd og progressiv.

Edin Løvås

Jeg var nok heldig som møtte flere prester med åpne sinn og sterkt engasjement  for de svake i samfunnet. Jeg kunne nevne mange, men nøyer med med å fortelle om Møtet med Edin Løvås som nylig gikk bort  93 år gammel. Jeg traff ham første gang på Sandom retreatsenter i begynnelsen av 70-tallet. Han var mannen bak den norske retreatbevegelsen, med tilbud om stille uker i meditasjon over Jesu liv. Han var selv pastor i Misjonsforbundet, men hadde inkludert elementer fra katolsk tidebønn og klostre og fra den ortodokse kirke. Han åpnet for meg et sterkt syn på den økumeniske kirkes betydning (at kirkene har masse felles til tross for sin oppsplittethet).  Han inspirerte meg også til mitt lange arbeid  med temaet stillhet i mange kirkelige sammenhenger.

3. tur til Taize

Er kommet hjem etter min tredje tur til Taizé. Taizé er en økumenisk kommunitet i Bougund i Frankrike. "En kommunitet der hjertets godhet og enkelhet ville være i sentrum for alt.

Broter Roger: ”Gud er kjærlighet alene” .

Jeg reiste i en gruppe med buss fra Oslo. Turen tok 30 timer og var ganske slitsom. De første dagene var ekstremt varme, etter hvert ble det mer normal skandinavisk sommer. Dagene fløt behagelig etterhvert som døgnrytmen gled inn. Tre bønnetider i døgnet, tekst-gjennomgang og gruppesamtaler. De enkle måltidene ble inntatt ute på plenen i godt fellesskap med nye og gamle venner

Den store gruppen ungdom som vi hadde med, fant seg svært godt tilrette under oppholdet.

Noen bilder fra turen finner du Her Klikk på lysbildefremvisning for best visning.

Mer informasjon om Taizé Her

Ro og stillhet hos Gud - et tema for fastetiden

1. søndag i fastetiden. Vi nærmer oss påsken. 
Jeg ønsker å gi denne tiden en mulighet for ettertanke og fordypning. Følte derfor at disse ordene i  Salmenes bok, 

salme 131, beskrev mine ønsker på en fin måte:


Jeg gir meg ikke av med slikt
som er for stort og underfullt for meg.
Nei, jeg har brakt min sjel til ro
og gjort den ganske stille,
som et lite barn hos sin mor
når det har stilt sin tørst;
slik er min sjel i meg.

GI MEG ÅND!

Gi meg ånd!

Av Kirsti Christie Lidsheim

"Kirken er kjedelig" sier mine barn, og jeg er dessverre enig. Vi lengter ikke etter mer plastelina og tegnestifter på bakerste benk. Vi vil være et annerledes sted. Vi vil inn i en annen dimensjon. Noe sakralt. Det er uhyre sjelden jeg har opplevd å bli løftet, å klare og lytte lenge nok til prekenen uten å spore av i egne tanker, å ta med meg noe hjem som jeg ikke kunne få noe annet sted.

Budskapet er alltid interessant, det er til ettertanke og det trengs i vår tid - men det når ikke ut. Presten blir ikke trodd. Evner ikke å bevege. Kirkerommet har ved inntreden i det, en effekt i seg selv. Umiddelbart blir vi ydmyke og respektfulle. Vi hvisker og går sakte. Rommet oser av dyp symbolikk, lang tradisjon og hellighet. Vi blir minnet om at det er krefter som er større enn oss selv.

Og det er derfor vi kommer. Vi vil ha en høyere himmel over våre liv. Vi søker mening, retning og inspirasjon til å gjøre gode valg. Være modige og løfte lille meg til å fylles av den ånd som gjør at jeg tør å gjøre en forskjell her i verden - for mine nærmeste og for mine fjerneste. Kirkerommet har det potensialet. Presten kan forløse og tolke stemningen for oss, bruke ritualene som mennesker til alle tider i alle religioner og kulturer har konstruert for å nå frem til en høyere bevissthet. Presten kan være vår veiviser inn til vårt indre hvor kreftene ligger til å gjøre godt i det ytre.

Jeg vil at kirken skal være et toveis sugerør til det hellige, en ledning, en bro dit - mellom meg og den høyeste makt og himmel. Jeg vil ha hjelp til komme i kontakt med alt det andre mellom himmel og jord som verken vitenskap eller politikk kan beskrive eller forløse. Kraften der håpet om en bedre verden ligger.

Jeg er et menneske som tror. Jeg tror på Gud, den store kraften som gir mening og kjærlighet til alt liv. Tempo i min hverdag gjør at dette oftest er en grunnholdning, mer enn en skapende kraft. Jeg kjenner det i hjernen mer enn i hjertet. Jeg trenger hjelp til å få det forløst. Energien til å gå ut på gaten og overraske meg selv og andre i å gjøre noe godt. Skulle ønske Kirken var et slikt sted.

Men løftet og inspirasjonen skjer ikke i den jevne høymesse i Den norske kirke. Hvorfor ikke?

Enhver som skal nå frem med sitt budskap må være troverdig. Må selv representere det de forkynner. Må våge å utfordre seg selv først og så andre. En veileder må ha gått veien, i det minste være aktivt på vei. Så det syns. Sånn er det bare. Og her utfordrer jeg prestene. Lev det du sier. Snakk høyt og beveget og inderlig, gjerne desperat og følelsesladd fra prekestolen. Vis at det ikke er ett fett for deg om folk går derfra neste søndag og gjør urett mot sin neste etter ett kvarter.

Du skal selge et budskap. Og det er fred i verden, nestekjærlighet og troen på Guds rike. Om ikke det inspirerer deg til å ta i litt, så vi hører og tror deg - hva gjør det da? Bruk alle triks i boken, anvend ritualene, syng bønnene, bruk røyk og lys - vekk oss opp. Det er jo derfor vi er kommet. For vi vil bli vekket. Vi tror vi trenger påfyll og så kommer vi til kirken din. Ikke la oss gå tommere tilbake.

Du er så heldig å ha en jobb du tror på, bokstavelig talt - hvem av oss i andre bransjer kan hevde det? Hvis ikke det er nok til at vi tror deg der du formidler Guds ord, hva er nok da? Du lever av og i selve meningen med livet - gi oss en bit av hva det gjør med deg selv, ikke i slappe anekdoter du har lånt av en kollega - men i energien og inderligheten i stemmen din.

Lær deg retorikk. Lær deg stemmebruk. Lær deg variasjon. Lær deg å tale i forsamlinger så du blir trodd. Muntlig formidling er krevende. De som behersker det kan bevege og få med seg de fleste til hva som helst. Det er historien full av. Flest triste eksempler, dessverre.

Karismatiske menigheter kritiseres for gruppesuggesjon, noen ganger med rette. Det er ikke det jeg taler om her. Jeg ønsker ikke den manipulerende predikant. Jeg ønsker prester med samsvar mellom liv og lære, samt fagkunnskap om formidling som fag, med evne til å tale edruelig og inderlig. Prester med stor takhøyde som lever og preker som eksempler på sitt eget budskap. Som oser av at 'dette skriftstedet jeg skal tale om i dag er bare så bra at jeg blir litt revet med'. Flott - da tror vi at du tror og vil ønske oss noe av det du opplever. Mobiltelefonselgeren som vil dytte på deg en Nokia og selv ringer fra en Sony, lykkes ikke. Sorry.

Du er ikke der for å gjøre folk til tilhengere av deg. Folk skal bli tilhengere av de leveregler som gjør verden bedre for alle, fylt av Gud skal vi våge å bryte med egne vaner vi vet er feil for oss selv, for vår neste og for verden.Ta i litt - både i form og innhold. Vekk opp de som dupper av på benken. Våg å si til oss så høyt og variert og spenstig at selv tabloidene får tak i det: At grådighet, materialisme, krig, rasisme og forurensning er langt mer relevant for kirkens hele budskap - enn ekteskapslover og enkeltes seksuelle praksis. Lev som du lærer - fyll deg selv opp med ånd og send den videre. Energi kan ikke oppstå eller forsvinne. Få Guds kraft ned på jorden. Da tror vi deg. Som prest er du kanal. Våg å bruk den. Redd verden.Redd oss.Gi meg Ånd - Amen.