Litt ettersommer

Nydelige farger sammen. Det er rett inntil terrassen min. Den lilla klematisen lager en levende skjerm foran sittegruppen min.

De gule rosene har nå blomstret i langt over en måned. De kommer stadig med nye knopper. Det gjør også sommerblomstene bortenfor. (Husker ikke navnet på dem.)

I forgrunnen skimtes et blad fra den ene squash-planten min, som forskyner meg med modle squash hver uke.

Tomm Kristiansens andakt i dag

Jeg hørte Tomm Kristiansens andakt i radioen i morges og måtte bare dele den med flere. (Tomm er
mangeårig journalist i NRK. Har vært korrespondent i Afrika i lengre tid og har dekket midtøsten. Han var i radioens nyhetsavdeling mens jeg jobbet i Kirkerådet. Han var av de første som behandlet kirken som et reelt nyhets-tema. Han hadde bakgrunnskunnskap og og krevde skikkelige begrunnede svar. Jeg har alltid likt ham godt og lest hans bøker fra Afrika og om Jesus.)

"Jesus trodde at jorda var flat. Han hadde knapt sett havet. Han visste ikke om verdensrommet. Han trodde, som alle andre, at himmelen var et seil spent over jorda, og overfor der et nytt seil. Paradiset var øverst, på det sjuende seilet, i den sjuende himmel.

Hvor mye veier et ord fra en slik mann, to tusen år senere? Faktisk ganske mye. Ikke om kjernefysikk og himmelrommets bevegelser, men om det levde livet. Jeg har sett på hva han sa og hva han gjorde. Jeg har undersøkt hvordan han behandlet mennesker og hva som skjedde når han møtte urett. Da er han til å bli klok på.
Det står mye rart om kvinner i Bibelen. De skal tie i forsamlingen og underordne seg menn. Jeg snur meg bort og prøver heller å få øye på mannen i skitten kjortel, der han vandrer i sandaler langs Galileas støvete landeveier.
Der går han, sammen med kvinner. De går ikke bakerst, de er ikke tatt med som kokker og vaskehjelper. Det er dem han diskuterer livets store spørsmål med. Det var det ingen andre i samtiden som gjorde. Det var uhørt, og det irriterte de mannlige disiplene. Han løftet kvinnene som ingen andre gjorde, og slik ble Jesus en outsider. Han var ikke til å stole på. Det visste enhver religiøs autoritet.
Jo mer jeg har lest om ham, jo vanskeligere er han blitt. Jeg tror ikke han og jeg kunne blitt gode kamerater. Han er for streng og uhøflig og for konfronterende. Han stiller umulige krav alle kan se man ikke kan innfri. Jeg verken vil eller kan følge ham. Selg alt, og gi til de fattige. Vend det andre kinn til. Synd ikke mere.
Jeg tror heller ikke han hadde valgt mitt selskap, om han kom vandrende opp gjennom to tusens års historie. Og til bispemøtets store middag ville nok en stol bli stående tom. Han ville ikke festet med dem, heller.
Jeg kan føle hans nærvær i kirken, og samtidig avstanden. Det er vel noe med denne kirkelige, saktmodige orden, pyntet i gull og glassmalerier som ikke er hans stil. Han tar meg ikke i hånden, men dytter meg mot kirkeveggen. Jeg, som har alt på det rene. Som betaler min skatt og putter penger i alle bøsser. Jeg, solidarisk, miljøvennlig og medlem av Amnesty. Kan han ikke plage noen andre?
Så kommer det: "Det du har gjort mot en av disse mine minste søsken, det har du gjort mot meg." Hvem er det han mener? Er det båtflyktningene? Trekkspillerne fra Romania? De langbeinte jentene fra Nigeria? Er det de vanskelige barnevernsungene? Folk med rare diagnoser?
Ja, det er visst dem. Han stiger inn i historien og sier at dette er folka hans. Nå som før. Der nede i Midt-Østen levde han et fattig og farlig liv blant okkupanter og flyktninger, prostituerte og fiskere, quislinger og bønder. Følg meg!
Er det mitt ansvar? Jeg innrømmer det blank: Det blir for mye. Kan han tilgi det?
"Ja," sier han, "det kan jeg."Det var vel den eneste gangen jeg så ham smile."

Tomm Kristiansen

Sommer i Sandefjord

I går ble det virkelig sommer her i Sandefjord.  Plutseoig var det 25 grader varmt. I dag har det vært sol hele dagen. Tassen peser rundt og ligger helt flat i de skyggenehan finner. Der liker jeg meg også best.

I en krukke på terrasse-trappen har stemorsblomstene fra i forfjor sådd seg for andre året på rad og skapt en flott bukett med små fioler.

Peonene har brukt fire sesonger på å etablere seg og vokse til. Men i sommer blomstrer de for fult

En stor opplevelse

Torsdag kveld i siste uke hadde jeg en flott opplevelse. Jeg var på "multikulturell kveld i Fjell kirke i Drammen. Vi kom litt tidlig. Etterhvert fyltes kirken helt full av mennesker i alle aldere, ulike hudfarger og klesdrakter. Praten gikk livlig. Det var tydelig at folk kjente hverandre og trivdes der.

På første rad satt satt soknepresten og prosten med den lokale imamen mellom seg. Biskop Per Arne Dahl i Tunsberg bispedømme, satt foran oss sammen med en  skoleklasse. Han hadde vært på besøk i Drammen den uken.

Etter et nydelig klaverstykke fikk vi se fortellingen "Abraham og Ibrahim - i Bibelen og Koranen". 

Fortellingen om Abraham blir regnet som kilden til vår jødisk/kristne og muslimske fellesarv. Den er spekket av dramatikk og sterke følelser: sjalusi og lojalitet, opprør og underkastelse, kall og ofring. I denne nylagde produksjonen blir den bibelske fortellingen speilet mot den koranske versjonen. Samtidig drar fortellerne Per Jostein Aarsand og Mehda Zolfaqari inn lignelser fra nåtid og fra egne erfaringer. Ved å gjøre dette, utforsker de en av de mest sentrale fortellingene som binder tre verdensreligioner sammen, men som samtidig har vært kilden til splittelse, konflikt og krig dem imellom. De er profesjonelle fortellere, og har sine røtter i henholdsvis kristen og muslimsk tradisjon.

Dette var en fascinerende opplevelse. Mye er likt og en del detaljer er ulikt fortalt i de to hellige
bøkene. Fremføringen var gjort så levende, med små avbrudd der beretningene hadde ulik form.

Etter dette sang en skoleklasse fra Fjell skole noen sanger om samme tema, Abraham. Den siste sangen var tydelig om Abraham som stamfar for tre religioner den jødiske tro, den muslimske tro og den kristne tro. Under siste vers som handlet om at disse tre ber til den samme Gud (Jahve, Allah og Gud) står tre av guttene foran klassen i bønnestilling som uttrykker ulikheten.

Læreren som selv var humanetiker fortalte at i klassen var det 2 kristne, en buddhist og 17 muslimer. Disse hadde jobbet hele dagen med å forberede sangene sine og prate om at biskopen var på besøk i kirken i deres bydel. Så hadde de laget små hilsener til han med tekster de syntes var viktig. Ting de gjerne ville at biskopen skule ta med seg og tenke på. Hver enkelt av barna kom så frem etter tur og ga sitt råd til Per Arne Dahl. 

Jeg opplevde denne kvelden som veldig håpefull. Vi er ofte redde for avstand mellom etniske nordmenn og innvandrere. Vi er redd for religiøse motsetninger. Denne kvelden viste meg hvordan systematisk arbeid og en lyttende , inkluderende holdning i såvel skole som kirke og i den kommende moskeen,  kan skape et miljø der alle føler seg verdsatt og hjemme.

Da jeg kom hjem ble jeg sittende å tenke på det jeg hadde fått oppleve. Vi har nettopp feiret pinse. I gammel kristen tradisjon betraktes pinsen som motsatsen til beretningen om Babels tårn. i Babel ble menneskenes språk splittet opp til stor forvirring. i Pinsen snakket disiplene slik at alle forsto dem, uansett språklig bakgrunn. Det ble en enhet.

Slik opplevde jeg også denne kvelden i Fjell kirke. Med all vår ulikhet og forskjell i bakgrunn, opprinnelig nasjonalitet og tro, ble det en enhet, en omsorg for hverandre og en glede også over ulikhetene.

Vrihassel

Vri-hasselen er nå i full blomst. 

Raklene nesten lyser i ettermiddagssolen.

Det går mot lysere tider.

Bildet ble tatt sist helg. 
For en måned siden kom det ikke noe sol inn på terrassen min. Solen gikk ned før den kom langt nok rundt huset.

Nå er solen kommet så høyt at den når helt inn på hele terrassen kl 15:00. Det er deilig. Gjett om Tassen nøt å kunne hoppe opp i stolen og nyte dette.