Tomm Kristiansens andakt i dag

Jeg hørte Tomm Kristiansens andakt i radioen i morges og måtte bare dele den med flere. (Tomm er
mangeårig journalist i NRK. Har vært korrespondent i Afrika i lengre tid og har dekket midtøsten. Han var i radioens nyhetsavdeling mens jeg jobbet i Kirkerådet. Han var av de første som behandlet kirken som et reelt nyhets-tema. Han hadde bakgrunnskunnskap og og krevde skikkelige begrunnede svar. Jeg har alltid likt ham godt og lest hans bøker fra Afrika og om Jesus.)

"Jesus trodde at jorda var flat. Han hadde knapt sett havet. Han visste ikke om verdensrommet. Han trodde, som alle andre, at himmelen var et seil spent over jorda, og overfor der et nytt seil. Paradiset var øverst, på det sjuende seilet, i den sjuende himmel.

Hvor mye veier et ord fra en slik mann, to tusen år senere? Faktisk ganske mye. Ikke om kjernefysikk og himmelrommets bevegelser, men om det levde livet. Jeg har sett på hva han sa og hva han gjorde. Jeg har undersøkt hvordan han behandlet mennesker og hva som skjedde når han møtte urett. Da er han til å bli klok på.
Det står mye rart om kvinner i Bibelen. De skal tie i forsamlingen og underordne seg menn. Jeg snur meg bort og prøver heller å få øye på mannen i skitten kjortel, der han vandrer i sandaler langs Galileas støvete landeveier.
Der går han, sammen med kvinner. De går ikke bakerst, de er ikke tatt med som kokker og vaskehjelper. Det er dem han diskuterer livets store spørsmål med. Det var det ingen andre i samtiden som gjorde. Det var uhørt, og det irriterte de mannlige disiplene. Han løftet kvinnene som ingen andre gjorde, og slik ble Jesus en outsider. Han var ikke til å stole på. Det visste enhver religiøs autoritet.
Jo mer jeg har lest om ham, jo vanskeligere er han blitt. Jeg tror ikke han og jeg kunne blitt gode kamerater. Han er for streng og uhøflig og for konfronterende. Han stiller umulige krav alle kan se man ikke kan innfri. Jeg verken vil eller kan følge ham. Selg alt, og gi til de fattige. Vend det andre kinn til. Synd ikke mere.
Jeg tror heller ikke han hadde valgt mitt selskap, om han kom vandrende opp gjennom to tusens års historie. Og til bispemøtets store middag ville nok en stol bli stående tom. Han ville ikke festet med dem, heller.
Jeg kan føle hans nærvær i kirken, og samtidig avstanden. Det er vel noe med denne kirkelige, saktmodige orden, pyntet i gull og glassmalerier som ikke er hans stil. Han tar meg ikke i hånden, men dytter meg mot kirkeveggen. Jeg, som har alt på det rene. Som betaler min skatt og putter penger i alle bøsser. Jeg, solidarisk, miljøvennlig og medlem av Amnesty. Kan han ikke plage noen andre?
Så kommer det: "Det du har gjort mot en av disse mine minste søsken, det har du gjort mot meg." Hvem er det han mener? Er det båtflyktningene? Trekkspillerne fra Romania? De langbeinte jentene fra Nigeria? Er det de vanskelige barnevernsungene? Folk med rare diagnoser?
Ja, det er visst dem. Han stiger inn i historien og sier at dette er folka hans. Nå som før. Der nede i Midt-Østen levde han et fattig og farlig liv blant okkupanter og flyktninger, prostituerte og fiskere, quislinger og bønder. Følg meg!
Er det mitt ansvar? Jeg innrømmer det blank: Det blir for mye. Kan han tilgi det?
"Ja," sier han, "det kan jeg."Det var vel den eneste gangen jeg så ham smile."

Tomm Kristiansen

En verdifull og tankevekkende opplevelse

. - Tidligere i dag kjøpte jeg Folk er folk fra en frossen kvinne. Mens jeg fant fram pengene pekte hun mot himmelen og sa "Jesus is comming" "Yes Hi is" svarte jeg. Med et bredt smil tilføyde hun: "He is im my hart" "In mine too" svarte jeg. - Da jeg hatte fylt bagasjerommet med varer og satte meg inn i bilen, så jeg hun sto og vinket til meg med et bredt smil. - En velsignelse i dagen.

Da jeg kom hjem leste jeg Jorunn A. Langmoens innlegg på Facebook:

Kan en tigger le? Er smil og latter sunt for enn tigger også? 
Jeg er blitt kjent med Dorina. Hun sitter på fortauet utenfor Oslo S hver dag - det må være grusomt kaldt. Jeg hutrer hvis jeg blir stående i tre minutter og vente på trikken. 
Jeg sier stort sett "hei" til alle tiggerne jeg går forbi, tenker at det er skuffende å ikke få så mye penger som man håper - men enda verre med fornedrelsen ved å sitte der (husker fortsatt godt Tarzans ord i fjor: "Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bli en mann som sitter på fortauet og tigger") - og at hadde jeg sittet der, ville jeg satt pris på hvert eneste smil og "hei" jeg hadde fått. Men vi har lett for å tenke at hvis vi ikke gir penger så må vi se en annen vei, eller vi blir litt bistre - for det er liksom litt plagsomt for oss at de sitter der når vi ikke gir noe.
Jeg kan ikke hjelpe alle, men Dorina får litt av og til. Og hver dag får hun et varmt smil, et "hei" eller noe annet kroppsspråk - for vi har ikke så mange felles ord. Det hender jeg roper "hei Dorina!" på lang avstand, hvis jeg må løpe for å rekke et tog - og jeg får et herlig smil og vink tilbake.
I dag hadde jeg ikke penger i lomma, men da jeg krysset veien mot henne hørte jeg herlig sigøynermusikk lenger borte i gata - tonene inspirerte meg til å ta noen dansetrinn over gata på vei mot henne mens jeg lo og ønsket henne en god dag. Dorina lo med hele seg, klappet i hendene og velsignet meg høylydt. Jeg kjente ettervarmen fra latteren hennes lenge etterpå - og jommen tror jeg hun kjente på en ettervarme også, selv med baken mot det kalde fortauet.
Kjære venner, skal vi la det gå litt sport i å gjøre denne kalde vinteren litt varmere for dem vi møter. Det er ikke lommeboka som avgjør om folkene rundt oss kjenner på kulde. Hvor mange forsiktige eller varme og åpne smil kan vi få ut av dagene?

Dagens navn. 13.7.2013 i Sandefjords Blad

DAGENS NAVN

Gisle Haugum. Driftsleder for Bryggekapellet.

Finner stillhet på brygga

Driftslederen forteller at enda en god sesong nylig ble avsluttet for det lille kapellet på brygga.

:Vigdis Løbach

Gisle Haugum er driftsleder for Bryggekapellet. Han er godt fornøyd med at omtrent 1500 besøkende har

funnet veien til det lille kapellet i sommer. Nå er det slutt på de faste åpningstidene for i år, men det er mulig å komme på besøk etter avtale. Vielser kan også arrangeres, og i nå i høst skal alle byens syvendeklassinger innom som en del av undervisningen om temaet hvalfangst.

– Dette er et flerbrukshus. Her er det konserter og små arrangementer. Mange kommer for å se på minnetavlene som henger i Syd Georgia-rommet, mens andre kanskje ønsker en stille stund i kapellet, forteller Gisle. At huset kan brukes som en oase for stillhet og ettertanke setter han stor pris på.

Syd Georgia-rommet er forresten godt besøkt utenom bryggekapellets åpningstid, også. Her henger minnetavler over de 137 som er gravlagt på Syd Georgia. I tillegg finnes det tavler med navnene til de 237 som ikke fikk en grav.

– Mange kommer for å minnes slektninger. Det betyr noe at tavlene er her. Mange bærer fortsatt på stor sorg over dem som er borte, sier Gisle.

Også gleden har plass i kapellet. Mange finner veien til konsertene, og hvert år er det flere vielser der.

– Vi har hatt små private vielser med bare brudepar og forlovere, men også sprengfullt hus med båtkortesje utenfor, smiler Gisle. Ved sånne anledninger er han ofte å finne som kirketjener.

Hver kveld i åpningsperioden er det en kort liturgisk bønnestund, tirsdager er det sang og musikk, torsdager andakt med nattverd.

– Vi gir et tilbud på ukedagene til de som ikke får gått i kirken fordi de er bortreist i sommerhelgene, sier Gisle.

Gisle ble ufør etter et kraftig hjerneslag i 1996, og var totalt lammet på høyre side. Selv om han i dag har god førlighet blir han fort sliten og har problemer med konsentrasjon og hukommelse. Han engasjerer seg så mye han orker, og foruten kirkelig arbeid, er han instruktør i data for eldre på Ranvik eldresenter om vinteren.

– Vi tilbyr ikke kurs, men møtes og tar opp ting brukerne står fast med. Det kan være alt fra bildebehandling til bruk av internett, forteller han.

Hagearbeid er en stor interesse, og han var leder for det lokale Hagelaget i noen år. Gisle elsker den lille rekkehushagen på Frydenlund der det ikke er plen, men stauder og busker.

– Hagen min er nok litt rotete, uten plen, men med mye ugress og mye glede, smiler Gisle.

– Forrige bursdag fikk jeg gavekort fra barna mine på to helger med dugnad i hagen. Heldigere far enn meg finnes ikke, slår han stolt fast.

Sitat:Jeg ønsker virkelig at bryggekapellet skal bli brukt som en oase for stillhet og ettertanke.

Bildetekst: Bryggekapellet: Det er medlemsorganisasjonen Bryggekapellforeningen i Sandefjord som eier flåten med kapellet. Gisle Haugum er driftsleder.Foto: Vigdis Løbach

Faktaboks:

Gisle Haugum

66 år gammel.

Har fire barn og fem barnebarn.

Utdannet sosionom og vigslet diakon. Har bl.a. vært leder for Barne- og ungdomsavdelingen i Sandefjord kommune.

Glad i hagearbeid. Har vært leder i Hagelaget.

Ble uføretrygdet etter hjerneslag i 1996.

Bruker ledig tid som instruktør i data på Ranvik eldresenter, og i krikelig arbeid, med vekt på stillhet og retreat.

Skjærtorsdag og vaskevannsfatet

Kari Veiteberg skriver i Vårt Land før påske for et par år siden:

"I dag har vi feira skjærtorsdag i barnehagen" fortalte Anders (4), oppglødd. "Fekk de høyre forteljinga om nattverden?"  spurde eg. "Vi måtte ta av oss strømpebuksa og så vaska dei vaksne beina våre!"


Jeg kom på dette etter en hyggelig påskemiddag på onsdag med to av døtrene mine og tre barnebarn. Dette minte meg på tradisjonen vi hadde i familien da barna var små. - på skjærtorsdag pleide vi å ha en hyggelig stund med barna. Vi fortalte beretningen om Jesus som hadde fest med vennene sine. Og at han som jo var sjefen begynte å vake vennenes føtter. På den måten viste han dem at det som er viktig er å ta vare på hverandre og vise omsorg og gjøre noe godt mot hverandre. Så tok vi frem vaskevannsfat, såpe og håndkle, og vasket hverandres føtter. Det var fint å oppleve hvor ivrig barna var til å vaske våre og hverandres føtter, og hvor forventningsfulle de var når de sev skulle vaskes.

Dette er et rikt minne som jeg faktisk savner i dag.

Her i Bugården menighet er det faktisk en tradisjon å vaske alles hender og smøre inn med god krem før nattverden på skjærtorsdag. Det er også fint.

Jesus sier: (Joh. 13) Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.

Nå har det vært for lang pause her på bloggen.

Satt i morges og leste bloggen til en god venn, Lars Verket. ( Bloggen hans heter www.homoludens.no/)

Jeg festet meg ved et sitat han har der:

I dag har jeg lest konklusjonen i en nylig avlagt doktoravhandling ved UiN som omhandler verdiforskyvninger i friluftslivet. Der skriver forfatteren Are Severin Ingulfsvann bl.a. følgende:

Økonomisk sektor bidrar til å forskyve sentrale verdier i friluftslivet. Friluftslivet blir omdannet fra å bestå av verdier som i liten grad er materielle til å bli en ordinær forbrukskultur. Dette skjer gjennom å fremstille konsum som løsningsmetodikk og det skaper en konkurranse om å ha mest eller nyest utstyr og kunne prestere «best». Denne forskyvningen er hovedsakelig rettet mot kulturens verdisektor, i forhold til naturs verdisektor er det liten endring i hvordan man forholder seg og tenker rundt natur. Forskyvningen innebærer at friluftslivet blir mindre rettet mot naturopplevelse og kunnskap om naturen, til fordel for utøverense opplevelse av å bli sett av andre. (s. 305)

Og han siterer et annet sted fra Per Arne Dahls lørdagsbetraktning :

Han skriver:

Vi lar oss beslaglegge av de «smarte» telefonene. Derfor snakket vi om hva dette gjør med oss som individer og som fellesskap i form av rastløse, oppstykkede dager og samlivsopplevelser på sparebluss.
… Det handler om et ekte fellesskap hvor vi sier nei til det som ødelegger et ja.
… «Vi sitter i hver vår stol med forskjellige facebookvenner isteden for å investere i hverandre.»
… Vi er trofaste med vår telefon og troløse mot hverandre.
… Nå er vi i ferd med å mette våre øyne med så mange uvesentlige glimt at vårt håp for fasten er å sette synet på diett.

Tomas Sjødin

Jeg har tidligere sitert Tomas Sjødin. Det er en forfatter jeg er veldig glad i. Stadig venner jeg tilbake til noen av hans tanker. Han er svensk pinse-pastor, skribent og forfatter. Han og kona fikk to multifunksjonshemmede guter som døde i ung alder. Jeg har tidligere sitert ham fra boken "Tusen liv fins innom mig". Intervju om denne boken fant jeg Her

Et lengre intervju  om hans liv og bakgrunn  er : Egil Svartdal intervjuer Lotta og Tomas Sjødin

Her er en liste over bøkene hans til fordelaktig pris: Tanum forlag

4. søndag i advent

Fire lys er tent og Eivind Skeies adventsalme lyder slik:

Tenn lys!

Nå stråler alle de fire lys for ham

som elsker alt som lever,

hver løve og hver lam.

Tenn lys for himmelkongen

som gjeterne så.

Nå møtes jord og himmel

i barnet lagt på strå.

3. søndag i advent

Tre lys er tent og Eivind Skeies advenssalmes 3. vers lyder slik:


Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet.
De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper
for frihet og for rett.

2. søndag i advent

Annen søndag i advent. To lys er tent og Eivind Skeies advenssalmes 2. vers lyder:

Tenn lys!
To lys skal skinne
for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg
og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet
og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter
og dem som trøster dem.

Hele sangen

Forutsetninger for dialog

Jeg så gudstjeneste fra den jødiske moskeen i Stockholm. Der forklarte rabbineren disse tre begrepene vedrørende dialog: Toleranse, pluralisme og åpenhet.  Dette gjelder såvel dialog mellom mennesker,  grupper, kulturer eller nasjoner, men også religions-dialog. (Jeg vil forsøke å gjengi dette med mine egne ord og tanker i fortsettelsen.)

Toleranse forutsetter at en erkjenner og aksepterer at den andre har andre synspunkter, meninger, adferd eller kultur osv., enn en selv uten at dette medfører behov for tiltak fra min side (straff, krig e.l.). Men en ønsker ingen kontakt eller samhandling.

Pluralisme  aksepterer at forskjellene er der. De kan leve side om side. De er likeverdige og ikke i konflikt, mulig en hvis samhandling, men ikke noen påvirkning.

Åpenhet medfører ett skritt til. Partene ser hverandres verdi og er villig til både samarbeid og å kunne lære av hverandre.

I alle typer dialog trenger å utvikle seg gjennom toleranse og pluralisme for å fordype seg i åpenhet. Dette gir den dypere form for dialog som trenges såvel i familie/par-relasjonene, i jobb, i grupper eller lokalsamfunn eller mellom nasjoner. Det er veldig viktig imellom ulike religioner eller kirkesamfunn og grupperinger.

Moral, moralisme og frihet/nåde.

Tomas Sjødin: ”Tusen liv fins innom mig.”

Da jeg leste Sjødins roman om den utbrente presten Bengt fant jeg følgende betraktninger om hvordan nåden i den kristne tro lett blir erstattet av moralisme og dømmesyke. Hvordan trangen til å definere det å være innenfor eller utenfor troen.

 Dette er tema som er like aktuelt i alle kirker og trossamfunn, ikke bare frikirkene.

Kapittel 20: Birger Normans opplevelse:”Det var innefor eller utenfor, en stadig kamp mot synden. Og ut fra opptattheten av synden, en gnagende følelse av ikke å være god nok. Hanså frikirkelgheten gli fra å være moralsk til å bli moralistisk. Og i samme takt som det skjedde, fjernet han seg fra dem. Tro er liv. ... Moral var noe for oppdragse og dannelse, troen noe for livets totalitet. ...frikirkeligheten var blitt innfisert av et slags moralisme som støtte seg mer på prestasjoner en på mattagningen av nåden.

Kristendommen er ikke regler, forfud og moralske haker. Det er en mottagende og utvidende opplevelse. Ikke prestasjon, forteller han. Fra dette slo et nytt forhold til troen ut: Dom en solsikke som alltid vender seg mot lyset.”

Romanens hovedperson Bengt: ”Jeg hadde vært pastor i mange år før jeg i virkeligheten og på alvår ble omvendt. ....ikke omvendelsen fra alt, som kan være lokkende og forførerisk og destruktivt. Jeg tenker på solsikkens bevegelse – omvendelsen til noe. ... jeg så at trappen opp til himmelen og jord var stengt for oppadgående trafik, fordi Gud selv hadde foretatt den ange vandringen nedover og bare lot seg finne her. Jeg så at jeg ikke lengre behøvde å streve oppover.  Men jeg våget nesten ikke tro at det fikk være sant. ...Jeg skriver dette for aldri mer gi meg snev noe valg. Jeg vil binde meg til friheten.....Jeg vil aldri mer kompromisse med nåden. Også i mitt bryst har en solvikke viklet ut sin varme. Jeg stiller meg i solsikkefeltet og vender ansiktet mot solen. Å vite at man er mislykket, men oppleve at man er elsket. Det er den kristne friheten.”

Kapittel 21: ...Jeg tror ikke det er noen fare med moraln, forsatte Bengt. Det er nok det svake troen som blir hard i moralen. Og man skal nok være forsiktig så man ikke misfortå Normans sterke og konsekvente reaksjon mot det han oppfattet som moralisme. Han holdt moralen høyt og mente at et samfunn uten moral snart forsures. Men han så også at der den personlige moraln blir en måte å å måle omgivelsene, altså blir moralisme. Der stenger den veien for troen.”

JEG VET SÅ VEL AT KILDEN RENNER, SELV OM DET ER NATT

Min venn Hans Olav Mørk skriver på Facebook:

JEG VET SÅ VEL AT KILDEN RENNER, SELV OM DET ER NATT
Disse ordene skal være sagt av Johannes av Korset, han som skrev om sjelens mørke natt og Guds nærvær i fraværet. Jeg satt en natt på Karl Johan etter en gategudstjeneste, og tenkte: Hvor er Gud i denne byen, hva er det som forteller om Gud i byens rom? Det suste fra fontenen i Studenterlunden, og jeg tenkte: kilden, fontenen, den er et bilde påGuds skjulte nærvær i byen.

I Hertzbergs kro i Tøyenkirken henger et bilde av kunstneren Liv Benedicte Nilsen. Det heter: Jeg vet så vel at kilden renner. Det er en by i blått nattemørke, og midt i bildet en fontene med vann som stråler og som renner, en kilde midt i byen. Det bildet ga meg trøst og godhet mange ganger når jeg undret meg over om Gud virkelig var nær meg på bunnen av den milevide byen. Bildet hennes ble mange år senere til denne teksten i mitt hode:

DET FINNES EN KILDE

Det finnes en kilde så klar og så ren,
en evig og syngende kilde.
Den synger bestandig, når kvelden er sen,
når solen går opp bak en vuggende gren
og leker i skyggenes bilde.

Den synger om dagen i byenes brus,
i trange og bortgjemte gater.
Den synger på torget, men tier i hus
der rikdommen skråler og tømmer sitt krus
og spiller sitt bleke teater.

Om alle på jorden fikk bøye seg ned
og drikke av kilden og sangen,
den sprang like fullt som da jorden ble født,
den sang like sikkert og åpent og støtt
som da den sprang fram første gangen.

Om natten, i stillheten, hvisker den: Kom!
Jeg lever, jeg er ikke borte.
Det vet jeg så sikkert, det vet jeg så vel:
Den synger bestandig, jeg hører det selv,
den vakreste sang i det sorte.

(c) Hans-Olav Mørk 2012

Raushet og dømmekraft

Aftenposten Kommentar 7.4.12 ved Kathrine Aspaas

"Hver gang vi kritiserer og hisser oss opp over andre, blir vi enda litt reddere for å gjøre noe selv. Led oss inn i kjærlighet, og frels oss fra dømmesyken.

....Når kynismen kaller seg realisme, og hånen sitter løst, er det tilgivelsen som kan bære oss over. Vi trenger tilgivelse som fag på skolen. Som evangelium – som trossystem. Vi må å tilgi hverandre – og ikke minst oss selv."


Tilgivelse og forsoning trenger vi alle i vår tid, som individer, grupper og samfunn. I det 


flerkulturelle samfunn med ulike historier og med våre private arr og feiltrinn.

Strålende varm solskinnsdag

Dette startet som en mild solskinnsdag helt fra begynnelsen av. Deilig!

Da jeg leste ukens fordypnings-tekst i Veigrep festet jeg meg ved følgende:
"Herren skal stride for dere, og dere skal være stille." Fra 2. mos. 14. 

Da jeg bladde litt tilfeldig fant jeg følgende i Salme 131: 
"... jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,
 som et lite barn hos sin mor.
 Som det lille barnet, slik er min sjel i meg."

Søndagens tema er om å kjempe mot det onde og for det gode. Et viktig tema i fastetiden som skal forberede oss på påskens temaer. - Likevel synes jeg at dette passet veldig bra. Den første teksten er hentet fra Israel-folkets flukt fra slavekåret i Egypt. Farao stormet etter dem med sin store hær. De var fortvilet og forberedt på kamp. Til dem er det Herren sier at de skal være stille i Hans varetekt.

I våre liv skal vi være forberedt på å kjempe mot ondskap og for godhet, men kanskje vi først skal søke inn i stillheten til den omsorgen Gud vil gi oss. Kanskje mye blir ordnet underveis eller finner nye løsninger vi ikke kunne finne i vår fortvilelse, oppgitthet eller redsel. Da kan vi nå den tilliten som sier med salmisten:  Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.

Gud ønsker seg gode venner

Gud ønsker seg gode venner

William A. Barry (80) vet hva slags forhold Den allmektige vil ha til oss. Vennskap. (Hentet fra tidsskriftet Strek)

– Hvordan kan vi erfare Gud?

– Først og fremst tror jeg at vi alltid møter Gud, men vi er ikke alltid klar over det. Han er alltid til stede hos oss, skaper alltid denne verden og utfordrer oss alltid til å ha en nær relasjon med ham.

Utfordringen er som regel å høre den Gud som suser i vinden mens vi øredøves av jordskjelv og torden. Ofte må man begynne med å rydde opp i sin indre uro, bli bedre kjent med seg selv og sine nære relasjoner. ... alle erfaringer vi har, i alle dimensjoner, enten det er kroppslig, nevrologisk, psykologisk, sosialt eller kulturelt, har et religiøst aspekt. Gud møter oss hele tiden.

Møtet er konstant fordi han konstant skaper og opprettholder verden. Alt er til ved ham, til enhver tid, altså er han i alt. Blant det Gud har skapt, er mennesket, og gjennom Kristus tok han møtet ett steg lenger....

– Jeg tror alle mennesker tiltrekkes Gud, fordi Gud tiltrekkes av oss. Det er Guds ønske å skape oss. Hvis Gud sluttet å ønske oss, ville universet opphøre, mener Barry.

Når man klarer å ta imot denne kjærligheten og føler seg elsket av Gud ønsker man ikke noe annet....

 Gud setter ikke bare meg fri, men alle. Guds kraft er ikke til meg alene, men til verden.

Derfor mener Barry at vellykket veiledning alltid knytter individet sammen med fellesskapet. Det vil Gud selv sørge for.

– Gud vil jo at vi skal engasjere oss i hverandre. Det eneste tilfellet hvor åndelig veiledning kan føre folk fra hverandre, er om både veilederen og den som veiledes unngår Guds nærvær.

...  Gud kaller konstant på mennesket, og et menneske som vender seg til Gud har allerede gitt et svar.

... – Hvordan vet vi at vi er på riktig vei?

– Hvis vi prøver å bli mer lik Jesus, er alt bra. Det har heller ingen hast. Veien er målet — og sannheten og livet. 

Herren sa til Moses:  Tal til Aron og sønnene hans og si: Slik skal dere velsigne israelittene. Dere skal si til dem:
        
     Herren velsigne deg
     og bevare deg!
        
    Herren la sitt ansikt lyse over deg
    og være deg nådig!
        
    Herren løfte sitt ansikt mot deg
    og gi deg fred!

4 Mos 6,22-27

Denne velsignelsen  har i rundt 4000 år lydt over menighetene i det gamle Israel og i den kristne kirke. Også i vårt land, i vår kirke brukes den stadig. Den viser til den Gud som ser oss mennesker, ser oss med kjærlighet og omsorg. - Kanskje det viktigste leddet i enhver gudstjeneste.

Velsignelsen sunget av Oslo Gospel choir.

Adventstid

Nå er adveltstiden begynt.
Igjen er vi inne i adventstiden. Annen søndag er passert og jeg har to lys i staken. Ofte er denne tiden fram til jul svært travel. La oss likevel prøve å finne noen små smutthull med ro og ettertanke.
Gjentar denne meldingen fra i fjor fordi jeg synes den er så fin.

Sangen "Tenn lys" fra Portveien i barne-tv er blitt en kjær advenssang for mange. Her finner du en innspilling av den: Her

Tenn lys! Et lys skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

Tenn lys! To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem,
tenn lys for dem som gråter, og dem som trøster dem.

Tenn lys! Tre lys skal flamme for alle som må slåss
for rettferd og for frihet. De trenger hjelp fra oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

Tenn lys! Nå stråler alle de de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så!
Nå møtes jord og himmel i barnet, lagt på strå!

Eyvind Skeie og Sigvald Tveit

Livsvisdom

Lykke
En 82-årig, liten, velbalansert og stolt mann, fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent kjemmet og med perfekt barbering flyttet til et gamlehjem i dag. Hans 80 år gamle kone har nettopp gått bort og gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange timers tålmodig venting møtte han meg med et smil da jeg kunne fortelle at rommet hans var klart. Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga jeg ham en beskrivelse av det lille rommet, inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i vinduet. 'Det er nydelig, jeg liker det,' erklærte han, med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se sine nye hundevalp. 'Hr. Johansen, vent til du har sett rommet,' sa jeg. 'Det har ingenting med saken å gjøre,' svarte han. 'Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien. Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å gjøre med hvordan møblene er arrangert.. det er hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller. Jeg har allerede bestemt meg for å like det. Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner.. Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen og være takknemlig for de delene som funker.. Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet. Høy alder er som en bank-konto. Du kan heve goder fra det du har lagret. Takk for ditt bidrag som jeg kan fylle min konto med. Jeg gjør massevis med innskudd fremdeles! Husk disse enkle reglene for lykke; 1. Fri ditt hjerte fra hat. 2. Fri din tanke fra bekymringer. 3. Lev enkelt. 4. Gi mer. 5. Forvent mindre.  Skrevet av: Ukjent

Advarsel mot for store rikdommer

Biskop Ambrosius av Milano ble på 300-tallet bekymret over av enkelte kristne samlet seg store rikdommer. Han skrev: "Jorden ble skapt til alle og tilhører alle. Naturen kjenner ikke til rike mennesker, den føder bare fattige. Du tar ikke av ditt eget når du gir til de fattige; du gir bare tilbake en del av det som tilhører dem, for du har tatt og beholdt for deg selv det som er gitt til alle."

Jeg undres ofte hva som ville skjedd hvis vi i det mektige Vesten og særlig vi i rike Norge hadde tenkt mer slik. Tenk om vi hadde våget å forvalte vår olje-rikdom ut fra et globalt perspektiv.

Fra dagens radioantakt av Odd Jarle Eidner :

... tidens ideal – å være sterk, smart og vakker...


På den store reisedagen, når siste båt skal gå, da spørres det ikke etter om vi er strong eller smart eller beautiful. Da er det bare ett spørsmål som teller: Hvilket menneske har du vært? Har du vært et med-menneske?