Tomas Sjødin: ”Tusen liv fins innom mig.”
Da jeg leste Sjødins roman om den utbrente presten Bengt fant jeg følgende betraktninger om hvordan nåden i den kristne tro lett blir erstattet av moralisme og dømmesyke. Hvordan trangen til å definere det å være innenfor eller utenfor troen.
Dette er tema som er like aktuelt i alle kirker og trossamfunn, ikke bare frikirkene.
Kapittel 20: Birger Normans opplevelse:”Det var innefor
eller utenfor, en stadig kamp mot synden. Og ut fra opptattheten av synden, en
gnagende følelse av ikke å være god nok. Hanså frikirkelgheten gli fra å være
moralsk til å bli moralistisk. Og i samme takt som det skjedde, fjernet han seg
fra dem. Tro er liv. ... Moral var noe for oppdragse og dannelse, troen noe for
livets totalitet. ...frikirkeligheten var blitt innfisert av et slags moralisme
som støtte seg mer på prestasjoner en på mattagningen av nåden.
Kristendommen er ikke regler, forfud og moralske haker. Det
er en mottagende og utvidende opplevelse. Ikke prestasjon, forteller han. Fra
dette slo et nytt forhold til troen ut: Dom en solsikke som alltid vender seg
mot lyset.”
Romanens hovedperson Bengt: ”Jeg hadde vært pastor i mange
år før jeg i virkeligheten og på alvår ble omvendt. ....ikke omvendelsen fra
alt, som kan være lokkende og forførerisk og destruktivt. Jeg tenker på
solsikkens bevegelse – omvendelsen til noe. ... jeg så at trappen opp til
himmelen og jord var stengt for oppadgående trafik, fordi Gud selv hadde
foretatt den ange vandringen nedover og bare lot seg finne her. Jeg så at jeg
ikke lengre behøvde å streve oppover. Men
jeg våget nesten ikke tro at det fikk være sant. ...Jeg skriver dette for aldri
mer gi meg snev noe valg. Jeg vil binde meg til friheten.....Jeg vil aldri mer
kompromisse med nåden. Også i mitt bryst har en solvikke viklet ut sin varme.
Jeg stiller meg i solsikkefeltet og vender ansiktet mot solen. Å vite at man er
mislykket, men oppleve at man er elsket. Det er den kristne friheten.”
Kapittel 21: ...Jeg tror ikke det er noen fare med moraln,
forsatte Bengt. Det er nok det svake troen som blir hard i moralen. Og man skal
nok være forsiktig så man ikke misfortå Normans sterke og konsekvente reaksjon
mot det han oppfattet som moralisme. Han holdt moralen høyt og mente at et
samfunn uten moral snart forsures. Men han så også at der den personlige moraln
blir en måte å å måle omgivelsene, altså blir moralisme. Der stenger den veien
for troen.”
