Tomm Kristiansens andakt i dag

Jeg hørte Tomm Kristiansens andakt i radioen i morges og måtte bare dele den med flere. (Tomm er
mangeårig journalist i NRK. Har vært korrespondent i Afrika i lengre tid og har dekket midtøsten. Han var i radioens nyhetsavdeling mens jeg jobbet i Kirkerådet. Han var av de første som behandlet kirken som et reelt nyhets-tema. Han hadde bakgrunnskunnskap og og krevde skikkelige begrunnede svar. Jeg har alltid likt ham godt og lest hans bøker fra Afrika og om Jesus.)

"Jesus trodde at jorda var flat. Han hadde knapt sett havet. Han visste ikke om verdensrommet. Han trodde, som alle andre, at himmelen var et seil spent over jorda, og overfor der et nytt seil. Paradiset var øverst, på det sjuende seilet, i den sjuende himmel.

Hvor mye veier et ord fra en slik mann, to tusen år senere? Faktisk ganske mye. Ikke om kjernefysikk og himmelrommets bevegelser, men om det levde livet. Jeg har sett på hva han sa og hva han gjorde. Jeg har undersøkt hvordan han behandlet mennesker og hva som skjedde når han møtte urett. Da er han til å bli klok på.
Det står mye rart om kvinner i Bibelen. De skal tie i forsamlingen og underordne seg menn. Jeg snur meg bort og prøver heller å få øye på mannen i skitten kjortel, der han vandrer i sandaler langs Galileas støvete landeveier.
Der går han, sammen med kvinner. De går ikke bakerst, de er ikke tatt med som kokker og vaskehjelper. Det er dem han diskuterer livets store spørsmål med. Det var det ingen andre i samtiden som gjorde. Det var uhørt, og det irriterte de mannlige disiplene. Han løftet kvinnene som ingen andre gjorde, og slik ble Jesus en outsider. Han var ikke til å stole på. Det visste enhver religiøs autoritet.
Jo mer jeg har lest om ham, jo vanskeligere er han blitt. Jeg tror ikke han og jeg kunne blitt gode kamerater. Han er for streng og uhøflig og for konfronterende. Han stiller umulige krav alle kan se man ikke kan innfri. Jeg verken vil eller kan følge ham. Selg alt, og gi til de fattige. Vend det andre kinn til. Synd ikke mere.
Jeg tror heller ikke han hadde valgt mitt selskap, om han kom vandrende opp gjennom to tusens års historie. Og til bispemøtets store middag ville nok en stol bli stående tom. Han ville ikke festet med dem, heller.
Jeg kan føle hans nærvær i kirken, og samtidig avstanden. Det er vel noe med denne kirkelige, saktmodige orden, pyntet i gull og glassmalerier som ikke er hans stil. Han tar meg ikke i hånden, men dytter meg mot kirkeveggen. Jeg, som har alt på det rene. Som betaler min skatt og putter penger i alle bøsser. Jeg, solidarisk, miljøvennlig og medlem av Amnesty. Kan han ikke plage noen andre?
Så kommer det: "Det du har gjort mot en av disse mine minste søsken, det har du gjort mot meg." Hvem er det han mener? Er det båtflyktningene? Trekkspillerne fra Romania? De langbeinte jentene fra Nigeria? Er det de vanskelige barnevernsungene? Folk med rare diagnoser?
Ja, det er visst dem. Han stiger inn i historien og sier at dette er folka hans. Nå som før. Der nede i Midt-Østen levde han et fattig og farlig liv blant okkupanter og flyktninger, prostituerte og fiskere, quislinger og bønder. Følg meg!
Er det mitt ansvar? Jeg innrømmer det blank: Det blir for mye. Kan han tilgi det?
"Ja," sier han, "det kan jeg."Det var vel den eneste gangen jeg så ham smile."

Tomm Kristiansen

En stor opplevelse

Torsdag kveld i siste uke hadde jeg en flott opplevelse. Jeg var på "multikulturell kveld i Fjell kirke i Drammen. Vi kom litt tidlig. Etterhvert fyltes kirken helt full av mennesker i alle aldere, ulike hudfarger og klesdrakter. Praten gikk livlig. Det var tydelig at folk kjente hverandre og trivdes der.

På første rad satt satt soknepresten og prosten med den lokale imamen mellom seg. Biskop Per Arne Dahl i Tunsberg bispedømme, satt foran oss sammen med en  skoleklasse. Han hadde vært på besøk i Drammen den uken.

Etter et nydelig klaverstykke fikk vi se fortellingen "Abraham og Ibrahim - i Bibelen og Koranen". 

Fortellingen om Abraham blir regnet som kilden til vår jødisk/kristne og muslimske fellesarv. Den er spekket av dramatikk og sterke følelser: sjalusi og lojalitet, opprør og underkastelse, kall og ofring. I denne nylagde produksjonen blir den bibelske fortellingen speilet mot den koranske versjonen. Samtidig drar fortellerne Per Jostein Aarsand og Mehda Zolfaqari inn lignelser fra nåtid og fra egne erfaringer. Ved å gjøre dette, utforsker de en av de mest sentrale fortellingene som binder tre verdensreligioner sammen, men som samtidig har vært kilden til splittelse, konflikt og krig dem imellom. De er profesjonelle fortellere, og har sine røtter i henholdsvis kristen og muslimsk tradisjon.

Dette var en fascinerende opplevelse. Mye er likt og en del detaljer er ulikt fortalt i de to hellige
bøkene. Fremføringen var gjort så levende, med små avbrudd der beretningene hadde ulik form.

Etter dette sang en skoleklasse fra Fjell skole noen sanger om samme tema, Abraham. Den siste sangen var tydelig om Abraham som stamfar for tre religioner den jødiske tro, den muslimske tro og den kristne tro. Under siste vers som handlet om at disse tre ber til den samme Gud (Jahve, Allah og Gud) står tre av guttene foran klassen i bønnestilling som uttrykker ulikheten.

Læreren som selv var humanetiker fortalte at i klassen var det 2 kristne, en buddhist og 17 muslimer. Disse hadde jobbet hele dagen med å forberede sangene sine og prate om at biskopen var på besøk i kirken i deres bydel. Så hadde de laget små hilsener til han med tekster de syntes var viktig. Ting de gjerne ville at biskopen skule ta med seg og tenke på. Hver enkelt av barna kom så frem etter tur og ga sitt råd til Per Arne Dahl. 

Jeg opplevde denne kvelden som veldig håpefull. Vi er ofte redde for avstand mellom etniske nordmenn og innvandrere. Vi er redd for religiøse motsetninger. Denne kvelden viste meg hvordan systematisk arbeid og en lyttende , inkluderende holdning i såvel skole som kirke og i den kommende moskeen,  kan skape et miljø der alle føler seg verdsatt og hjemme.

Da jeg kom hjem ble jeg sittende å tenke på det jeg hadde fått oppleve. Vi har nettopp feiret pinse. I gammel kristen tradisjon betraktes pinsen som motsatsen til beretningen om Babels tårn. i Babel ble menneskenes språk splittet opp til stor forvirring. i Pinsen snakket disiplene slik at alle forsto dem, uansett språklig bakgrunn. Det ble en enhet.

Slik opplevde jeg også denne kvelden i Fjell kirke. Med all vår ulikhet og forskjell i bakgrunn, opprinnelig nasjonalitet og tro, ble det en enhet, en omsorg for hverandre og en glede også over ulikhetene.

Allehelgensdag

For kort tid siden feiret vi allehelgensdag og halloween. Jeg søkte derfor litt informasjon om dette:

"Allehelgensdag er en merkedag på primstaven den 1. november. Den liturgiske fargen er hvit. Den norske kirke markerer den hvite fargen fordi vi gleder oss over hva de døde har betydd for oss, og over at de nå er hos Gud.

Tradisjonen med å kle seg ut på halloween kommer av All hallows eve, og betyr Alle helgeners aften. Denne feiringen kan føres tilbake til den keltiske Samhain.

I motsetning til halloween, handler ikke allehelgensdag om spøkelser og døde mennesker som går igjen. I kristendommen tror vi ikke på at mennesker går igjen, verken som fortapte sjeler eller som reinkarnerte skikkelser. Derimot tror vi at den døde er hos Gud." (Kirkeaktuelt.no)

"I mange kirker holdes det en minnegudstjeneste på Allehelgensdag. Navnene på menighetens døde det siste året leses opp og vi sier takk til Gud for dem som har gjort livet vårt rikere samtidig som vi ber om hjelp i sorgen nå som de ikke lenger er til. (Bibel.no)

Ut fra dette begynte jeg å tenke gjennom hvilke mennesker som har betydd mye for meg i utviklingen av min kristne tro. i tillegg til mine foreldre , var det nok først og fremst min konfirmantprest Stephan Tschudi. Han var spennende og veldig kulturåpen. Han ga oss ung en utrolig tillit og støtte.  Senere traff jeg ham igjen som rektor på Universitetets Praktisk Teologiske seminar og som frivillig medarbeider i Kirkens Bymisjon alltid like uredd og progressiv.

Edin Løvås

Jeg var nok heldig som møtte flere prester med åpne sinn og sterkt engasjement  for de svake i samfunnet. Jeg kunne nevne mange, men nøyer med med å fortelle om Møtet med Edin Løvås som nylig gikk bort  93 år gammel. Jeg traff ham første gang på Sandom retreatsenter i begynnelsen av 70-tallet. Han var mannen bak den norske retreatbevegelsen, med tilbud om stille uker i meditasjon over Jesu liv. Han var selv pastor i Misjonsforbundet, men hadde inkludert elementer fra katolsk tidebønn og klostre og fra den ortodokse kirke. Han åpnet for meg et sterkt syn på den økumeniske kirkes betydning (at kirkene har masse felles til tross for sin oppsplittethet).  Han inspirerte meg også til mitt lange arbeid  med temaet stillhet i mange kirkelige sammenhenger.

Novembertanker

Det er mørketid og daglig regn. Hagen ser mest ut som et takras. Bladløst og vissent. Jeg har fulgt rådet om å la mye av det visne bladverket ligge til beskyttelse for plantene som
ligger i dvale under. Dette passer meg godt fordi det dette våde kjølige været i liten grad passer for meg å være for mye ute i. (kroppen blir for spastisk.) Jeg blir veldig trøtt om dagen og trenger lengre hvilepauser.

Men ut fra disse observasjonene har jeg begynt å tenke at dette som den årlige syklusen. Plantene trenger på en måte denne tiden for å fornye seg. Under de visne bladene skjer det en viktig prosess. Menge planter trenger denne tiden for å utvikle knopper og "samle krefter". Noen frø er helt avhengig av denne tiden og også frost for at skallene skal mykna opp  og frøet bli i stand til å spire når varmen og lyset igjen kommer er en viktig tid, en del av den.

Kanskje vi mennesker/jeg også skulle se denne tiden som en mulighet til rekreasjon og fornyelse. Jeg vil prøve å snu min irritasjon over tretthet til å nyte muligheten til hvile. Kanskje dulle litt med meg selv ved å lage hyggelig atmosfære. Og virkelig kjenne på pausens mulighet. Det er tid for ro og hvile.

Kanskje kan dette hjelpe meg gjennom en mørketid jeg vanligvis missliker.

Ute i hagen mellom alt det visne ser jeg jo knoppene som allerede danner seg klar for våren.

Frihet til

Det var 1. mai i går. Både SV, Ap og fagbevegelse fokuserte på hvordan de konservative har stjålet frihets-begrepet fra dem. Det ble henvist til den franske revolusjon og kampropet "frihet, likhet og brorskap". Sikkert mye rett i alt dette. For meg satte det imidlertid også mange flere tanker og minner.

Da jeg var 19 år, var jeg med på YMCA/KFUM's verdenskonferanse i Stavanger.  Temaet den uken

var: "Freedom to belong, to serve, to love and to belive." Frihet til å tilhøre, tjene, elske og å tro.

Dette har sittet i meg siden. Frihetsbegrepet er rikt og mangfoldig. Det rommer viktige menneskeretter og er en understreking av alt vi ikke må være bundet av. Ytringsfrihet og frihet til å velge livsform og tro/overbevisning er viktige for å kunne leve et fullverdig liv. Det finnes et utall av ulike aspekter.

Friheten kan også missbrukes til egoisme. Vi kan bruke vår frihet til å forbruke av jordens ressurser slik at det ikke blir nok til alle eller til kommende generasjoner. Vi kan bruke vår egen frihet slik at de begrenser andres nødvendige muligheter. Vi kan bruke vår såkalte frihet til ting som egentlig ødelegger oss selv. Vi i Norge kan.spise oss mette hver dag (frihet fra sult), men velger ofte et kosthold som fører til overvekt og påfølgende dårlig helse .Eller vi hevder vår frihet til å kunne røyke eller drikke alkohol når vi føler for der, uten å ta hensyn til omgivelsene eller egen helse. Vi vil bare bruke vår frihet.

Som nevnt har temaet fra min ungdom sittet i meg. Friheten er ikke bare fra å være ufri. Den inneholder også muligheter til noe. Der liker jeg å bruke uttrykket: Frihet til.

Frihet til å tilhøre/tilhørighet - det å ha en tilhørighet vil lett bli missforstått som mangel på frihet. Men en trygg tilhørighet er en basis og en trygg havn. En base jeg trenger for å utforske nye sider ved livet. Tilhørigheten gir meg trygghet til å ta utfordringer og nye muligheter, eller tar imot meg når livet blir for vanskelig.
Frihet til å tjene - det å kjenne at jeg er i tjeneste for medmennesker eller naturen er også en grunnleggende frihet.  Å tjene er ikke ensbetydende med ufrihet og slaveri. Jesus sier om seg selv at han er kommet til jorden for å tjene. Han utfordrer også oss til å tjene hverandre. Å tjene kan gi noen av de mest betydningsfulle erfaringene i livet.  Å kunne være til tjeneste er kanskje mer berikende enn vi tenker oss.
Frihet til å elske - er er den store muligheten. Vi elsker fordi ha (Gud) elsket oss først. 1. Joh 4.13. Jesus ber oss elske vår neste som oss selv. Altså først elske oss selv, gjerne som en avspeiling av den kjærligheten Gud gir oss gjennom å skape oss og bære oss dag for dag. Deretter kan vi bringe denne kjærligheten videre til våre nærmeste og alle dem vi møter i vår hverdag. Kjærligheten strekker seg ut over oss selv, gir livet en dypere mening enn våre egne behov og vår lyst. Den når også enda videre. Selv når vi er berøvet mye av den øvrige frihet er vi fri til å elske. Jesus utfordrer oss til også å elske våre fiender, - kanskje dette er den ultimate frihet vi kan strekke oss mot?
Frihet til å tro - er vår dypeste frihet. Tros-frihet er festet i FN's menneskerettserklæring og i grunnloven. Samtidig trues denne friheten mange områder rundt i verden. Dette er en frihet vi trenger, men som vi samtidig må verne om. Også overfor annerledes troende enn oss selv. - Selv uten fysisk og annen ytre frihet , ar vi frihet til å tro.

Siden sommeren 1966 har temaet Frihet til hengt fast ved min bevissthet. Friheten må brukes til noe - noe positivt, byggende, noe utenfor meg selv. Den må brukes. Den må stadig erverves. Vinnes på nytt. Vi kan ikke holde på den.

Innlegg i gudstjenesten i Bugården kirke på 2. søndag i fastetiden

I kveld har jeg vært med å gi mine tanker inn i prekendelen av gudstjenesten i Bugården kirke. Vi var tre stykker som sa noe om erfaringer vi selv har i tilknytning til dagens tekster. Den nyansatte soknepresten Linn S. Hummelvoll knøt det hele sammen,

Denne søndagen synes jeg at tekstene er krevende. De er hentet fra henholdsvis 1 Mos 32,24-30, Jakobs brev 1, 2-8 og prekenteksten Matt 15,21-28 om den kanaaneiske kvinnen som Jesus først overser, så avviser og til slutt hjelper.  Alle tekstene handler om å være utholde og å stå på i sitt forsøk på å nå fram til Gud. Hvordan kan jeg bruke det på meg og min livssituasjon?

Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. – Føler ikke at min tro er stor.

Jakob: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»  «Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» - Dette passer ikke på meg.

Jakob i sitt brev: « Men han må be i tro, uten å tvile.»   «Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren,  splittet som han er, og ustø i all sin ferd.» - Jeg tviler stadig. Jeg er splittet og ustø. – Kan jeg da vente å fa noe av Herren?

Dette er vanskelige tekster. Vi mennesker søker ofte etter det fullkomne. Vi har strenge forventninger til oss selv.

Selv føler jeg ikke at jeg klarer å være utholdende i bønn. Klarer ikke å jobbe gjennom bønn.

Jeg vil dele en opplevelse med dere. Da jeg var ung, i slutten av 20-årene skulle jeg på 2. eller 3. retreat på Sandom. Jeg hadde bestemt meg for å bruke denne uken til å be spesielt for for min mor som var midt i en tung utredning for brystkreft og min mormor som da var 93 år, pleiepasient og daglig ba om å få dø. - Jeg syntes jeg fikk dette dårlig til de første dagene. 

Så en dag i den stille bønne-tiden midt på dagen satt jeg stille og fortalte Gud hvor vanskelig jeg opplevde det å be dette gjennom, være utholdende og virkelig jobbe med dette i bønn. Så var jeg tom. Hvorfor gjenta det flere ganger? Men jeg ble sittende. 

Så seg det er ro og overbevisning inn over meg. Gud hadde hørt meg. Jeg trente ikke mase mer. Han ville ta  vare på mor og mormor. Nå skulle jeg bare være trygg hos ham. Ta til meg hans kjærlighet og omsorg,

Vanligvis avslutte jeg denne bønnestunden etter ca. 20 min. Denne gangen ble jeg deg en time helt til klokken ringte inn til aftens.

Behovet for å finne tilbake til denne formen for bønn, nemlig det stille nærværet med Gud, er fortsatt sterkt hos meg.

Godt nytt år 2014

Hei alle venner og følgere. Først og fremst vil jeg ønske dere et riktig godt nytt år. I stedet for en julehilsen, Seder jeg også i år en nyttårshilsen med en liten oppsummering og noen tanker.

Dette har for meg vært et rolig år uten de store reisene eller andre begivenheter av særlig karakter. Jeg har fått være utrolig frisk, men kjenner ofte på at jeg nok ikke har det overskudd og de ressurser jeg gjerne ville hatt. Da er det bare å ta hensyn til dette og leve livet så bra og aktivt som jeg makter.

Tassen er jo blitt en god partner i livet. Hver morgen starter vi med en tur så snart vi er våkne. Han våkner nok litt fortere og kan mase mye for å få oss avgårde. Men nå de siste ukene med regn og sterk vind, har det faktisk hent at han har stoppet i døråpningen og nektet å bevege seg ut. Etter litt god-snakk blir han med, men forter seg hjem så fort vi har gjort det obligatoriske.

Eller har året forsatt med ukentlig engasjement i datagruppen i Ranvik eldresenter. Fra tidligere år å ha medført masse undervisning i tekst-behandlingens ulike muligheter til mer og mer bruk av data til å søke opplysninger på Internett, bestille turer, bruke nettbank, dele bilder etc. Eldre brukere innser mer og mer at de er  helt avhengig av et data-verktøy i sitt daglige liv. - Nå går Skatteetaten, NAV og leger/apotek over til primært å kommunisere på nettet. Nå får flere smarttelefoner og nettbrett som de boltrer seg me, og vil lære i utnytte. Vi som underviser må bare forsøke å følge med.

Ellers har det i år igjen vært noen fine dager med Korsvei-festival i Seljord. Mens vi i fjor fullstendig regnet bort, hadde vi i år noen fantastisk fine og varme dager. Det var hyggelige måltider og samtaler i de ulike tunene i teltleiren. Fine samlinger såvel i teltet i den stille hagen (med morgen- og kveldsbønn) og i sirkusteltet med de store samlingene.

Jeg har i år også hatt gleden av å delta i to grupper som samles jevnlig for å lese bibelen, meditere litt over den og så dele det en synes en får uten noen diskusjon. Kun til hverandres oppmuntring og glede. Det har vært noen fantastisk givende kvelder.

På min fødselsdag i juni overrasket barna mine meg med en fantastisk presang, en dugnad med det jeg hadde behov for. Mer om dette finnes her: Fødselsdagsgave

De to yngste barnebarna mine vokser og utvikler seg og er verdens beste venner. Nå nærmer de seg raskt 2 år. Er det rart at jeg smelter?

Julen har her vært god og fredelig. Nå drar det seg raskt til ny  og vanlig aktivitet.
Jeg ønsker dere alle et velsignet og fredelig nytt år.

Gisle

Mitt beste juleminne

Etter er rolig og veldig hyggelig julekveld med kontakt med alle mine, ble jeg sittende og minnes.

Den julekvelden som står igjen som den mest fantastiske og meningsfulle var julen 1969. Jeg hadde en sesong på Kirkens Bymisjons (Daværende Oslo Indremisjons) herberge for uteliggere, Hotell Gjennomtrekk (der hvor Aker brygge ligger i dag). Dette best av en serie Moelvenbrakker koblet sammen med en åpen gang i midten. Stedet hadde køyeplass til 50-60 mann, de fleste alkoholikere og ofte også tidligere krigsseilere. Nattevaktene var tørrlagte alkoholikere. Stedet hadde fast legebesøk i tillegg til en sosialpraktikant (meg). Hver kveld kon 2-3 kvinner og kokte varm suppe med brød til. Vi åpnet på ettermiddagen og var åpent til neste morgen  kl 08:00.

Brakkene lå til venstre for bildet

På julaften måtte ikke karene ut om morgenen. Det ble dusjing og mange fikk rene klær fra Frelsesarmeen. Så ved 3-4 tiden spaserte vel 50 mann gjennom byen opp til Kamerat Klubbens lokaler i Maridalsveien. Der ble det en liten juleandakt, full julemiddag. Karene sang gjerne med på alle julesangene. - Senere ble det underholdning med topp artister, bl.a. Per Aabel, Arve Opsal og tryllekunstner og sirkusdirektør Arnardo.
Ut på kvelden spaserte så karene mette og fornøyde med hver sin pakke tilbake til kaia for å sove.

Den julen jeg jobbet der skjedd imidlertid det at vi hadde 3-4 syke karer liggende på brakka. De klarte ikke å få stelt seg og gå opp til lokalet. Jeg og en kamerat som var med meg på denne vakta, syntes dette ble for trist. Derfor reiste vi ut for å finne noe. I det lokalet de andre var på fest, fikk vi poteter og surkål, men kjøttet var spist opp. Pakker fikk vi også. Vi stakk innom Frelsesarmeens herberge. Der fikk vi noe ribbe og julepølse.

Vel tilbake på Gjennomtrekken hadde vi jo bare en kokeplate til suppekokingen. Derfor varmet vi opp potetene i en bærepose stukket ned i en bøtte med rennende varmt vann. Midt i korridoren plasserte vi et stablebord og stoler. Så serverte vi julemiddag til våre syke karer. Det ble et stille og litt trett, meg glad måltid. Alle fikk åpnet en pakke med varme klær før de gikk og la seg igjen. Da kom de andre tilbake fra sin julefest.

Dette ble nok den mest minneverdige julaften jeg har opplevd. Jeg husker den inderlige gleden og freden vi følte da vi kjørte hjem gjennom julestille gater. Det førte til at jag i en rekke år som fulgte, reiste fra familien etter middag og gaver ned til Alternativ jul. Dette arrangementet som fortsatt tilbyr julefeiring og overnatting for Oslos uteliggere.

På julaften vandre årlig mine tanker tilbake til dette.

Skjærtorsdag og vaskevannsfatet

Kari Veiteberg skriver i Vårt Land før påske for et par år siden:

"I dag har vi feira skjærtorsdag i barnehagen" fortalte Anders (4), oppglødd. "Fekk de høyre forteljinga om nattverden?"  spurde eg. "Vi måtte ta av oss strømpebuksa og så vaska dei vaksne beina våre!"


Jeg kom på dette etter en hyggelig påskemiddag på onsdag med to av døtrene mine og tre barnebarn. Dette minte meg på tradisjonen vi hadde i familien da barna var små. - på skjærtorsdag pleide vi å ha en hyggelig stund med barna. Vi fortalte beretningen om Jesus som hadde fest med vennene sine. Og at han som jo var sjefen begynte å vake vennenes føtter. På den måten viste han dem at det som er viktig er å ta vare på hverandre og vise omsorg og gjøre noe godt mot hverandre. Så tok vi frem vaskevannsfat, såpe og håndkle, og vasket hverandres føtter. Det var fint å oppleve hvor ivrig barna var til å vaske våre og hverandres føtter, og hvor forventningsfulle de var når de sev skulle vaskes.

Dette er et rikt minne som jeg faktisk savner i dag.

Her i Bugården menighet er det faktisk en tradisjon å vaske alles hender og smøre inn med god krem før nattverden på skjærtorsdag. Det er også fint.

Jesus sier: (Joh. 13) Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.

Interessant kåseri på TED ved Sylvia Gylver om opprør, å se og bli sett.

På YoyTube

Tomas Sjødin

Jeg har tidligere sitert Tomas Sjødin. Det er en forfatter jeg er veldig glad i. Stadig venner jeg tilbake til noen av hans tanker. Han er svensk pinse-pastor, skribent og forfatter. Han og kona fikk to multifunksjonshemmede guter som døde i ung alder. Jeg har tidligere sitert ham fra boken "Tusen liv fins innom mig". Intervju om denne boken fant jeg Her

Et lengre intervju  om hans liv og bakgrunn  er : Egil Svartdal intervjuer Lotta og Tomas Sjødin

Her er en liste over bøkene hans til fordelaktig pris: Tanum forlag

Godt nytt år.

Først og fremst vil jeg hilse et godt nytt år til mine lesere.
I år ble det ikke noen julehilsen fra meg. Skjønner det ikke jeg, men jeg synes alltid desember forsvinner som en røk. Sender heller denne nyttårshilsenen med en liten oppsummering og noen tanker.

2012 ble et år uten de lange turene. Jeg savner nok både det og de varme periodene som mykner en het inn i sjelen. Var imidlertid med på noen fine dager på Korsvei-forum på Haugtun  skole i Fredrikstad. Utrolig nok var det noen ganske varme dager. Sammen med ca 150 gode venner ble det en viktig opplevelse. Gjennom en slags "praktisk åndelighet" fordypet vi oss i temaet å leve enklere gjennom hvordan vi forvalter vår tid, våre midler og våre gaver.

Sommeren ellers var det en del oppgaver med Bryggekapellet i Sandefjord. Til tross for mye kjølig vær og lite folk som vandret på brygga, var besøket omtrent som vanlig (Rundt 1700 i sommersesongen).

Året ga også mulighet for to utvidede helger med retreat. Den ene var sammen med en gruppe fra Sandefjord på Sandom i Vågå. Den andre på Aarholt-tunet her i Stokke. Det var rundt "mindfulnes" og kosthold. Spennende.

En weekend i høst var Morten og jeg turister i Skagen i Danmark. En dag i Nordsøen Oceanarium og en dag i Aalborg Zoo. Hyggelig tur med fine opplevelser, gode måltider og og lange pratestunder med min sønn.

Nå i begynnelsen av desember var jeg to dager på Alternativmessen i Lillestrøm. Jeg sto på Areopagos sin stand. Det var spennende og givende å komme i samtale med mange mennesker som har negative erfaringer med kirke og kristendom, men er veldig åpne og søkende på et spirituelt nivå. Se mer her:

Men det flotteste som er skjedd i år er nok å få enda to barnebarn (William og Mia). Nå har jeg altså fem barnebarn. Utrolig.

Veldig hyggelig er det også at kontakten med barna mine er blitt bedre etter flere år med større avstand til flere av dem. Tur med Maria og lille Mia ut til brenningene ved Folehavna er beskrevet her: . Juleavslutning en tidlig morgen med Ninas Ludvig i kor med klassen sin var gøy. Jeg husker også med glede lørdagskos med Marias Henrik og "fot-boble-bad" innkjøpt billig på loppemarked.

Dette året toppet seg med julegrøt hos meg julaften formiddag med barn og barnebarn, ekskone (Elisabeth og hennes nye mann Terje. Det var kjempehyggelig. Det er første gang jeg har vært her en jul på de siste 15 årene. Måtte derfor finne fram juleduker og noe pynt.

Noen refleksjoner:
Et helt år med Tassen har gitt meg mye glede. Aldri før har jeg sett så mange fine soloppganger. Det virker som om det her i Vestfold ofte er klarere morgener når solen står opp, enn senere på formiddagene. - Noen fine morgener med en flammende dyprød horisont, med en glitrende morgenstjerne og en tynn skalk av månen over.  Så passerer stille en stor flokk kråker på vei mot sitt dags-opphold ut ved sjøen.

For noen uker siden så jeg på svensk TV et intervju med en endre kvinnelig kunstner. Hun hadde hatt noen turbulenser i sitt liv og nå mistet flere av sine nærmeste. Hun svarte at hun nå enda en gang holdt på "å vende et blad" i sitt liv. Hun var spendt på hva det ville inneholde.

Jeg festet meg ved det uttrykket. Tenker at det er godt. Det er stadig nye muligheter. Ofte er de ukjente før vi "vender badet" og åpner oss for neste fase i livet. - En del av livet er tilbakelagt og skal forbli der når vi bla videre.

Jeg føler nok at jeg er nettopp der hvor "et blad vendes" igjen.  Det er spennende!

Godt nytt år til dere alle!

Nåde og generøsitet:

 Jeg føler at ordet nåde blir svært vanskelig. Dette er et veldig viktig ord i en Luthersk kirke.

Nåde er et juridisk ord som gir sterke assosiasjoner til strafferett.

Å Beskrive Gud som nådig begrenser gudsbildet mitt til kun å tenke på Gud som den som tilgir synd. Jeg er liten og syndig og trenger Guds tilgivelse og nåde. Dette er nok rett sette fra den siden, men dekker til at jeg er enestående og skapt i Guds bilde.

Ordet nåde brukes ofte også om en kjærlig og givende Gud: ”Alt er bare nåde....” Dette blir vanskelig å forstå av folk som ikke kan kodene. Det er en type ”kanans språk”, ganske uforståelig for dem som ikke inne i kirkens eget kode-språk.

Derfor synes jeg at generøsitet er er en bedre og lettere forståelig beskrivelse av Gud. Gud er  suverent generøs. Han gir oss hele skaperverket med hele dets overflod, han elsker hver enkelt av oss akkurat slik vi er. Han overøser oss med gode gaver. Er helt nær meg. Han ser mine feilsteg som en mulighet til ny utvikling. Han har alltid gode ønsker og drømmer for mitt videre liv (slik en mor eller far har for barnet sitt hver ny dag.) Han ser stadig nye muligheter for meg. – Alt dette, og masse mer er uttrykk for Guds generøsitet.

Forutsetninger for dialog

Jeg så gudstjeneste fra den jødiske moskeen i Stockholm. Der forklarte rabbineren disse tre begrepene vedrørende dialog: Toleranse, pluralisme og åpenhet.  Dette gjelder såvel dialog mellom mennesker,  grupper, kulturer eller nasjoner, men også religions-dialog. (Jeg vil forsøke å gjengi dette med mine egne ord og tanker i fortsettelsen.)

Toleranse forutsetter at en erkjenner og aksepterer at den andre har andre synspunkter, meninger, adferd eller kultur osv., enn en selv uten at dette medfører behov for tiltak fra min side (straff, krig e.l.). Men en ønsker ingen kontakt eller samhandling.

Pluralisme  aksepterer at forskjellene er der. De kan leve side om side. De er likeverdige og ikke i konflikt, mulig en hvis samhandling, men ikke noen påvirkning.

Åpenhet medfører ett skritt til. Partene ser hverandres verdi og er villig til både samarbeid og å kunne lære av hverandre.

I alle typer dialog trenger å utvikle seg gjennom toleranse og pluralisme for å fordype seg i åpenhet. Dette gir den dypere form for dialog som trenges såvel i familie/par-relasjonene, i jobb, i grupper eller lokalsamfunn eller mellom nasjoner. Det er veldig viktig imellom ulike religioner eller kirkesamfunn og grupperinger.

Sommeren er over

Sommeren er over. Men enda viser den seg i hagen. Det å daglig skulle lufte Tassen litt over kl 07:00, gir muligheter for flotte opplevelser. Slik som den morgenen nylig da rosebusken glitrer i et helt nytt edderkoppnett. Det var mange av dem spredd utover i hagen.

Jeg har begynt helt først å stille meg på terrassen helt stille puste dypt en 5 - 6 ganger. Utrolig så deilig luften kan være. Helt uansett hvordan været er. En regnfull morgen med fuktig luft, eller en morgen når rimet ligger for første gang i gresset denne høsten. Det har dette året også vært mange milde morgener - stappfulle av dufter. Tassen stiller seg ved siden av meg, løfter hodet og lukter nysgjerrig.

Men rosene bare fortsetter å blomstre.












Mer frodig og lysende enn tidligere på sommeren. Er de ikke vakre?

Klematisen har begynt å blomstre igjen. Den vil heller ikke innrømme at sommeren en over.

Men det mest fantastiske er nok: Magnoliaen min har begynt å blomstre , nå på høsten! Andre blomstrer i mai. Min skulle blomstre litt senere, men så sent!?

Moral, moralisme og frihet/nåde.

Tomas Sjødin: ”Tusen liv fins innom mig.”

Da jeg leste Sjødins roman om den utbrente presten Bengt fant jeg følgende betraktninger om hvordan nåden i den kristne tro lett blir erstattet av moralisme og dømmesyke. Hvordan trangen til å definere det å være innenfor eller utenfor troen.

 Dette er tema som er like aktuelt i alle kirker og trossamfunn, ikke bare frikirkene.

Kapittel 20: Birger Normans opplevelse:”Det var innefor eller utenfor, en stadig kamp mot synden. Og ut fra opptattheten av synden, en gnagende følelse av ikke å være god nok. Hanså frikirkelgheten gli fra å være moralsk til å bli moralistisk. Og i samme takt som det skjedde, fjernet han seg fra dem. Tro er liv. ... Moral var noe for oppdragse og dannelse, troen noe for livets totalitet. ...frikirkeligheten var blitt innfisert av et slags moralisme som støtte seg mer på prestasjoner en på mattagningen av nåden.

Kristendommen er ikke regler, forfud og moralske haker. Det er en mottagende og utvidende opplevelse. Ikke prestasjon, forteller han. Fra dette slo et nytt forhold til troen ut: Dom en solsikke som alltid vender seg mot lyset.”

Romanens hovedperson Bengt: ”Jeg hadde vært pastor i mange år før jeg i virkeligheten og på alvår ble omvendt. ....ikke omvendelsen fra alt, som kan være lokkende og forførerisk og destruktivt. Jeg tenker på solsikkens bevegelse – omvendelsen til noe. ... jeg så at trappen opp til himmelen og jord var stengt for oppadgående trafik, fordi Gud selv hadde foretatt den ange vandringen nedover og bare lot seg finne her. Jeg så at jeg ikke lengre behøvde å streve oppover.  Men jeg våget nesten ikke tro at det fikk være sant. ...Jeg skriver dette for aldri mer gi meg snev noe valg. Jeg vil binde meg til friheten.....Jeg vil aldri mer kompromisse med nåden. Også i mitt bryst har en solvikke viklet ut sin varme. Jeg stiller meg i solsikkefeltet og vender ansiktet mot solen. Å vite at man er mislykket, men oppleve at man er elsket. Det er den kristne friheten.”

Kapittel 21: ...Jeg tror ikke det er noen fare med moraln, forsatte Bengt. Det er nok det svake troen som blir hard i moralen. Og man skal nok være forsiktig så man ikke misfortå Normans sterke og konsekvente reaksjon mot det han oppfattet som moralisme. Han holdt moralen høyt og mente at et samfunn uten moral snart forsures. Men han så også at der den personlige moraln blir en måte å å måle omgivelsene, altså blir moralisme. Der stenger den veien for troen.”

Raushet og dømmekraft

Aftenposten Kommentar 7.4.12 ved Kathrine Aspaas

"Hver gang vi kritiserer og hisser oss opp over andre, blir vi enda litt reddere for å gjøre noe selv. Led oss inn i kjærlighet, og frels oss fra dømmesyken.

....Når kynismen kaller seg realisme, og hånen sitter løst, er det tilgivelsen som kan bære oss over. Vi trenger tilgivelse som fag på skolen. Som evangelium – som trossystem. Vi må å tilgi hverandre – og ikke minst oss selv."


Tilgivelse og forsoning trenger vi alle i vår tid, som individer, grupper og samfunn. I det 


flerkulturelle samfunn med ulike historier og med våre private arr og feiltrinn.

Strålende varm solskinnsdag

Dette startet som en mild solskinnsdag helt fra begynnelsen av. Deilig!

Da jeg leste ukens fordypnings-tekst i Veigrep festet jeg meg ved følgende:
"Herren skal stride for dere, og dere skal være stille." Fra 2. mos. 14. 

Da jeg bladde litt tilfeldig fant jeg følgende i Salme 131: 
"... jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,
 som et lite barn hos sin mor.
 Som det lille barnet, slik er min sjel i meg."

Søndagens tema er om å kjempe mot det onde og for det gode. Et viktig tema i fastetiden som skal forberede oss på påskens temaer. - Likevel synes jeg at dette passet veldig bra. Den første teksten er hentet fra Israel-folkets flukt fra slavekåret i Egypt. Farao stormet etter dem med sin store hær. De var fortvilet og forberedt på kamp. Til dem er det Herren sier at de skal være stille i Hans varetekt.

I våre liv skal vi være forberedt på å kjempe mot ondskap og for godhet, men kanskje vi først skal søke inn i stillheten til den omsorgen Gud vil gi oss. Kanskje mye blir ordnet underveis eller finner nye løsninger vi ikke kunne finne i vår fortvilelse, oppgitthet eller redsel. Da kan vi nå den tilliten som sier med salmisten:  Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.

Falle til ro

Sist uke har jeg gjennom opplegget i 'Veigrep' lest 1. Joh. brev 3 gjentatte ganger. Etterhvert festet jeg meg ved versene 19 og 20.
 ...vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt. 20 For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.
Jeg kjenner at jeg trenger å ta disse ordne til meg. Jeg ha så altfor ofte en tendens å ha uro over ting jeg gjør eller ikke får gjort. Disse ordene inspirerer til å falle til ro og og vite at vi har en Far som forstår alt i en grenseløs kjærlighet og omsorg for sin e skapninger. Jeg kan legge vekk all selvbebreidelse. 

Gud ønsker seg gode venner

Gud ønsker seg gode venner

William A. Barry (80) vet hva slags forhold Den allmektige vil ha til oss. Vennskap. (Hentet fra tidsskriftet Strek)

– Hvordan kan vi erfare Gud?

– Først og fremst tror jeg at vi alltid møter Gud, men vi er ikke alltid klar over det. Han er alltid til stede hos oss, skaper alltid denne verden og utfordrer oss alltid til å ha en nær relasjon med ham.

Utfordringen er som regel å høre den Gud som suser i vinden mens vi øredøves av jordskjelv og torden. Ofte må man begynne med å rydde opp i sin indre uro, bli bedre kjent med seg selv og sine nære relasjoner. ... alle erfaringer vi har, i alle dimensjoner, enten det er kroppslig, nevrologisk, psykologisk, sosialt eller kulturelt, har et religiøst aspekt. Gud møter oss hele tiden.

Møtet er konstant fordi han konstant skaper og opprettholder verden. Alt er til ved ham, til enhver tid, altså er han i alt. Blant det Gud har skapt, er mennesket, og gjennom Kristus tok han møtet ett steg lenger....

– Jeg tror alle mennesker tiltrekkes Gud, fordi Gud tiltrekkes av oss. Det er Guds ønske å skape oss. Hvis Gud sluttet å ønske oss, ville universet opphøre, mener Barry.

Når man klarer å ta imot denne kjærligheten og føler seg elsket av Gud ønsker man ikke noe annet....

 Gud setter ikke bare meg fri, men alle. Guds kraft er ikke til meg alene, men til verden.

Derfor mener Barry at vellykket veiledning alltid knytter individet sammen med fellesskapet. Det vil Gud selv sørge for.

– Gud vil jo at vi skal engasjere oss i hverandre. Det eneste tilfellet hvor åndelig veiledning kan føre folk fra hverandre, er om både veilederen og den som veiledes unngår Guds nærvær.

...  Gud kaller konstant på mennesket, og et menneske som vender seg til Gud har allerede gitt et svar.

... – Hvordan vet vi at vi er på riktig vei?

– Hvis vi prøver å bli mer lik Jesus, er alt bra. Det har heller ingen hast. Veien er målet — og sannheten og livet.