På første rad satt satt soknepresten og prosten med den lokale imamen mellom seg. Biskop Per Arne Dahl i Tunsberg bispedømme, satt foran oss sammen med en skoleklasse. Han hadde vært på besøk i Drammen den uken.
Etter et nydelig klaverstykke fikk vi se fortellingen "Abraham og Ibrahim - i Bibelen og Koranen".
Fortellingen om Abraham blir regnet som kilden til vår jødisk/kristne og muslimske fellesarv. Den er spekket av dramatikk og sterke følelser: sjalusi og lojalitet, opprør og underkastelse, kall og ofring. I denne nylagde produksjonen blir den bibelske fortellingen speilet mot den koranske versjonen. Samtidig drar fortellerne Per Jostein Aarsand og Mehda Zolfaqari inn lignelser fra nåtid og fra egne erfaringer. Ved å gjøre dette, utforsker de en av de mest sentrale fortellingene som binder tre verdensreligioner sammen, men som samtidig har vært kilden til splittelse, konflikt og krig dem imellom. De er profesjonelle fortellere, og har sine røtter i henholdsvis kristen og muslimsk tradisjon.Dette var en fascinerende opplevelse. Mye er likt og en del detaljer er ulikt fortalt i de to hellige
bøkene. Fremføringen var gjort så levende, med små avbrudd der beretningene hadde ulik form.
Etter dette sang en skoleklasse fra Fjell skole noen sanger om samme tema, Abraham. Den siste sangen var tydelig om Abraham som stamfar for tre religioner den jødiske tro, den muslimske tro og den kristne tro. Under siste vers som handlet om at disse tre ber til den samme Gud (Jahve, Allah og Gud) står tre av guttene foran klassen i bønnestilling som uttrykker ulikheten.
Læreren som selv var humanetiker fortalte at i klassen var det 2 kristne, en buddhist og 17 muslimer. Disse hadde jobbet hele dagen med å forberede sangene sine og prate om at biskopen var på besøk i kirken i deres bydel. Så hadde de laget små hilsener til han med tekster de syntes var viktig. Ting de gjerne ville at biskopen skule ta med seg og tenke på. Hver enkelt av barna kom så frem etter tur og ga sitt råd til Per Arne Dahl.
Jeg opplevde denne kvelden som veldig håpefull. Vi er ofte redde for avstand mellom etniske nordmenn og innvandrere. Vi er redd for religiøse motsetninger. Denne kvelden viste meg hvordan systematisk arbeid og en lyttende , inkluderende holdning i såvel skole som kirke og i den kommende moskeen, kan skape et miljø der alle føler seg verdsatt og hjemme.
Da jeg kom hjem ble jeg sittende å tenke på det jeg hadde fått oppleve. Vi har nettopp feiret pinse. I gammel kristen tradisjon betraktes pinsen som motsatsen til beretningen om Babels tårn. i Babel ble menneskenes språk splittet opp til stor forvirring. i Pinsen snakket disiplene slik at alle forsto dem, uansett språklig bakgrunn. Det ble en enhet.
Slik opplevde jeg også denne kvelden i Fjell kirke. Med all vår ulikhet og forskjell i bakgrunn, opprinnelig nasjonalitet og tro, ble det en enhet, en omsorg for hverandre og en glede også over ulikhetene.
