Allehelgensdag

For kort tid siden feiret vi allehelgensdag og halloween. Jeg søkte derfor litt informasjon om dette:

"Allehelgensdag er en merkedag på primstaven den 1. november. Den liturgiske fargen er hvit. Den norske kirke markerer den hvite fargen fordi vi gleder oss over hva de døde har betydd for oss, og over at de nå er hos Gud.

Tradisjonen med å kle seg ut på halloween kommer av All hallows eve, og betyr Alle helgeners aften. Denne feiringen kan føres tilbake til den keltiske Samhain.

I motsetning til halloween, handler ikke allehelgensdag om spøkelser og døde mennesker som går igjen. I kristendommen tror vi ikke på at mennesker går igjen, verken som fortapte sjeler eller som reinkarnerte skikkelser. Derimot tror vi at den døde er hos Gud." (Kirkeaktuelt.no)

"I mange kirker holdes det en minnegudstjeneste på Allehelgensdag. Navnene på menighetens døde det siste året leses opp og vi sier takk til Gud for dem som har gjort livet vårt rikere samtidig som vi ber om hjelp i sorgen nå som de ikke lenger er til. (Bibel.no)

Ut fra dette begynte jeg å tenke gjennom hvilke mennesker som har betydd mye for meg i utviklingen av min kristne tro. i tillegg til mine foreldre , var det nok først og fremst min konfirmantprest Stephan Tschudi. Han var spennende og veldig kulturåpen. Han ga oss ung en utrolig tillit og støtte.  Senere traff jeg ham igjen som rektor på Universitetets Praktisk Teologiske seminar og som frivillig medarbeider i Kirkens Bymisjon alltid like uredd og progressiv.

Edin Løvås

Jeg var nok heldig som møtte flere prester med åpne sinn og sterkt engasjement  for de svake i samfunnet. Jeg kunne nevne mange, men nøyer med med å fortelle om Møtet med Edin Løvås som nylig gikk bort  93 år gammel. Jeg traff ham første gang på Sandom retreatsenter i begynnelsen av 70-tallet. Han var mannen bak den norske retreatbevegelsen, med tilbud om stille uker i meditasjon over Jesu liv. Han var selv pastor i Misjonsforbundet, men hadde inkludert elementer fra katolsk tidebønn og klostre og fra den ortodokse kirke. Han åpnet for meg et sterkt syn på den økumeniske kirkes betydning (at kirkene har masse felles til tross for sin oppsplittethet).  Han inspirerte meg også til mitt lange arbeid  med temaet stillhet i mange kirkelige sammenhenger.

Nå kommer vinteren

Glatte veier! Underkjølt regn i løpet av natten har gjort speilglatte. På vår morgentur traff Tassen og jeg traff vi en skolegutt som k om ned bakken på ryggen under sykkelen sin. En nabo strevde med å komme opp en liten skråning utenfor huset. Selv valgte jeg å gå i veikanten der gresset ga feste.

Litt ut på dagen - Og så kom sjøen også. Det fikk jo det glatte på veiene til å tine.

Novembertanker

Det er mørketid og daglig regn. Hagen ser mest ut som et takras. Bladløst og vissent. Jeg har fulgt rådet om å la mye av det visne bladverket ligge til beskyttelse for plantene som
ligger i dvale under. Dette passer meg godt fordi det dette våde kjølige været i liten grad passer for meg å være for mye ute i. (kroppen blir for spastisk.) Jeg blir veldig trøtt om dagen og trenger lengre hvilepauser.

Men ut fra disse observasjonene har jeg begynt å tenke at dette som den årlige syklusen. Plantene trenger på en måte denne tiden for å fornye seg. Under de visne bladene skjer det en viktig prosess. Menge planter trenger denne tiden for å utvikle knopper og "samle krefter". Noen frø er helt avhengig av denne tiden og også frost for at skallene skal mykna opp  og frøet bli i stand til å spire når varmen og lyset igjen kommer er en viktig tid, en del av den.

Kanskje vi mennesker/jeg også skulle se denne tiden som en mulighet til rekreasjon og fornyelse. Jeg vil prøve å snu min irritasjon over tretthet til å nyte muligheten til hvile. Kanskje dulle litt med meg selv ved å lage hyggelig atmosfære. Og virkelig kjenne på pausens mulighet. Det er tid for ro og hvile.

Kanskje kan dette hjelpe meg gjennom en mørketid jeg vanligvis missliker.

Ute i hagen mellom alt det visne ser jeg jo knoppene som allerede danner seg klar for våren.