Mitt beste juleminne

Etter er rolig og veldig hyggelig julekveld med kontakt med alle mine, ble jeg sittende og minnes.

Den julekvelden som står igjen som den mest fantastiske og meningsfulle var julen 1969. Jeg hadde en sesong på Kirkens Bymisjons (Daværende Oslo Indremisjons) herberge for uteliggere, Hotell Gjennomtrekk (der hvor Aker brygge ligger i dag). Dette best av en serie Moelvenbrakker koblet sammen med en åpen gang i midten. Stedet hadde køyeplass til 50-60 mann, de fleste alkoholikere og ofte også tidligere krigsseilere. Nattevaktene var tørrlagte alkoholikere. Stedet hadde fast legebesøk i tillegg til en sosialpraktikant (meg). Hver kveld kon 2-3 kvinner og kokte varm suppe med brød til. Vi åpnet på ettermiddagen og var åpent til neste morgen  kl 08:00.

Brakkene lå til venstre for bildet

På julaften måtte ikke karene ut om morgenen. Det ble dusjing og mange fikk rene klær fra Frelsesarmeen. Så ved 3-4 tiden spaserte vel 50 mann gjennom byen opp til Kamerat Klubbens lokaler i Maridalsveien. Der ble det en liten juleandakt, full julemiddag. Karene sang gjerne med på alle julesangene. - Senere ble det underholdning med topp artister, bl.a. Per Aabel, Arve Opsal og tryllekunstner og sirkusdirektør Arnardo.
Ut på kvelden spaserte så karene mette og fornøyde med hver sin pakke tilbake til kaia for å sove.

Den julen jeg jobbet der skjedd imidlertid det at vi hadde 3-4 syke karer liggende på brakka. De klarte ikke å få stelt seg og gå opp til lokalet. Jeg og en kamerat som var med meg på denne vakta, syntes dette ble for trist. Derfor reiste vi ut for å finne noe. I det lokalet de andre var på fest, fikk vi poteter og surkål, men kjøttet var spist opp. Pakker fikk vi også. Vi stakk innom Frelsesarmeens herberge. Der fikk vi noe ribbe og julepølse.

Vel tilbake på Gjennomtrekken hadde vi jo bare en kokeplate til suppekokingen. Derfor varmet vi opp potetene i en bærepose stukket ned i en bøtte med rennende varmt vann. Midt i korridoren plasserte vi et stablebord og stoler. Så serverte vi julemiddag til våre syke karer. Det ble et stille og litt trett, meg glad måltid. Alle fikk åpnet en pakke med varme klær før de gikk og la seg igjen. Da kom de andre tilbake fra sin julefest.

Dette ble nok den mest minneverdige julaften jeg har opplevd. Jeg husker den inderlige gleden og freden vi følte da vi kjørte hjem gjennom julestille gater. Det førte til at jag i en rekke år som fulgte, reiste fra familien etter middag og gaver ned til Alternativ jul. Dette arrangementet som fortsatt tilbyr julefeiring og overnatting for Oslos uteliggere.

På julaften vandre årlig mine tanker tilbake til dette.

Så kom vinteren

I morges kom snøen til Tassens store forundring og glede. Da vi var ute på vår morgentur var snøen tørr og lett. Tassen tok poenget og raste rundt som en snøfreser og boret ned både her og der. Ser heldigvis ikke ut til å bli så mye snømåking de første dagene. 

Fiskepinner med god råkost

I forgårs tenkte jeg ta fisk til middag. Jeg hadde bare resten av en pakke fiskepinner i fryseren. Det var jo ikke særlig spennende. Derfor begynte jeg å tenke. Hadde i det siste følt jeg laget litt for mye middag uten noe særlig grønnsaker til. Laget derfor en god råkost. Jeg strimlet derfor hvit-kål med ostehøvel og rev en gulerot. Jeg rev også en rødbete som jeg hadde kjøpt ferdigkokt. Krydret det hele med Trokomare (urtekrydder) og et par skjeer med lettrømme.


Til dette drakk jeg en smooty bestående av appelsin, banan, en bit agurk og en stilk sangselleri bladet i bleder sammen med et glass eplemost. - Dette var et herlig måltid. Godt å få litt rå grønsaker igjen.

En verdifull og tankevekkende opplevelse

. - Tidligere i dag kjøpte jeg Folk er folk fra en frossen kvinne. Mens jeg fant fram pengene pekte hun mot himmelen og sa "Jesus is comming" "Yes Hi is" svarte jeg. Med et bredt smil tilføyde hun: "He is im my hart" "In mine too" svarte jeg. - Da jeg hatte fylt bagasjerommet med varer og satte meg inn i bilen, så jeg hun sto og vinket til meg med et bredt smil. - En velsignelse i dagen.

Da jeg kom hjem leste jeg Jorunn A. Langmoens innlegg på Facebook:

Kan en tigger le? Er smil og latter sunt for enn tigger også? 
Jeg er blitt kjent med Dorina. Hun sitter på fortauet utenfor Oslo S hver dag - det må være grusomt kaldt. Jeg hutrer hvis jeg blir stående i tre minutter og vente på trikken. 
Jeg sier stort sett "hei" til alle tiggerne jeg går forbi, tenker at det er skuffende å ikke få så mye penger som man håper - men enda verre med fornedrelsen ved å sitte der (husker fortsatt godt Tarzans ord i fjor: "Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bli en mann som sitter på fortauet og tigger") - og at hadde jeg sittet der, ville jeg satt pris på hvert eneste smil og "hei" jeg hadde fått. Men vi har lett for å tenke at hvis vi ikke gir penger så må vi se en annen vei, eller vi blir litt bistre - for det er liksom litt plagsomt for oss at de sitter der når vi ikke gir noe.
Jeg kan ikke hjelpe alle, men Dorina får litt av og til. Og hver dag får hun et varmt smil, et "hei" eller noe annet kroppsspråk - for vi har ikke så mange felles ord. Det hender jeg roper "hei Dorina!" på lang avstand, hvis jeg må løpe for å rekke et tog - og jeg får et herlig smil og vink tilbake.
I dag hadde jeg ikke penger i lomma, men da jeg krysset veien mot henne hørte jeg herlig sigøynermusikk lenger borte i gata - tonene inspirerte meg til å ta noen dansetrinn over gata på vei mot henne mens jeg lo og ønsket henne en god dag. Dorina lo med hele seg, klappet i hendene og velsignet meg høylydt. Jeg kjente ettervarmen fra latteren hennes lenge etterpå - og jommen tror jeg hun kjente på en ettervarme også, selv med baken mot det kalde fortauet.
Kjære venner, skal vi la det gå litt sport i å gjøre denne kalde vinteren litt varmere for dem vi møter. Det er ikke lommeboka som avgjør om folkene rundt oss kjenner på kulde. Hvor mange forsiktige eller varme og åpne smil kan vi få ut av dagene?

En sensommerkveld med Tassen på en benk i hagen

Før regnværet kom, hadde Tassen og jeg en  fin, stille stund på benken nede i hagen.

Høst 2013

Denne ettersommeren og høsten hittil har vært deilig. Jeg har nytt at denne høsten har vært deilig og varm så langt. Jeg har på alle måter nytt at sommeren har strukket seg litt utover.

Fortsatt er det mye som blomstrer og gror i hagen og på terrassen. Her står også et par potten som egentlig tilhører Nina, men som er på ferie her mens hun er på flyttefot fra den boligen hun har bodd i siste året, via en mellomstasjon til den nye leiligheten nå i disse dager.

Det nyanskaffede veksthuset rommer flere tomatplanter. Men de flotteste tomatene kommer rett ve siden av. Se for eksempel denne rare tomaten her. 

Rosene som så døde ut langt ut på sommeren, blomstrer nå for annen gang!

Dagens navn. 13.7.2013 i Sandefjords Blad

DAGENS NAVN

Gisle Haugum. Driftsleder for Bryggekapellet.

Finner stillhet på brygga

Driftslederen forteller at enda en god sesong nylig ble avsluttet for det lille kapellet på brygga.

:Vigdis Løbach

Gisle Haugum er driftsleder for Bryggekapellet. Han er godt fornøyd med at omtrent 1500 besøkende har

funnet veien til det lille kapellet i sommer. Nå er det slutt på de faste åpningstidene for i år, men det er mulig å komme på besøk etter avtale. Vielser kan også arrangeres, og i nå i høst skal alle byens syvendeklassinger innom som en del av undervisningen om temaet hvalfangst.

– Dette er et flerbrukshus. Her er det konserter og små arrangementer. Mange kommer for å se på minnetavlene som henger i Syd Georgia-rommet, mens andre kanskje ønsker en stille stund i kapellet, forteller Gisle. At huset kan brukes som en oase for stillhet og ettertanke setter han stor pris på.

Syd Georgia-rommet er forresten godt besøkt utenom bryggekapellets åpningstid, også. Her henger minnetavler over de 137 som er gravlagt på Syd Georgia. I tillegg finnes det tavler med navnene til de 237 som ikke fikk en grav.

– Mange kommer for å minnes slektninger. Det betyr noe at tavlene er her. Mange bærer fortsatt på stor sorg over dem som er borte, sier Gisle.

Også gleden har plass i kapellet. Mange finner veien til konsertene, og hvert år er det flere vielser der.

– Vi har hatt små private vielser med bare brudepar og forlovere, men også sprengfullt hus med båtkortesje utenfor, smiler Gisle. Ved sånne anledninger er han ofte å finne som kirketjener.

Hver kveld i åpningsperioden er det en kort liturgisk bønnestund, tirsdager er det sang og musikk, torsdager andakt med nattverd.

– Vi gir et tilbud på ukedagene til de som ikke får gått i kirken fordi de er bortreist i sommerhelgene, sier Gisle.

Gisle ble ufør etter et kraftig hjerneslag i 1996, og var totalt lammet på høyre side. Selv om han i dag har god førlighet blir han fort sliten og har problemer med konsentrasjon og hukommelse. Han engasjerer seg så mye han orker, og foruten kirkelig arbeid, er han instruktør i data for eldre på Ranvik eldresenter om vinteren.

– Vi tilbyr ikke kurs, men møtes og tar opp ting brukerne står fast med. Det kan være alt fra bildebehandling til bruk av internett, forteller han.

Hagearbeid er en stor interesse, og han var leder for det lokale Hagelaget i noen år. Gisle elsker den lille rekkehushagen på Frydenlund der det ikke er plen, men stauder og busker.

– Hagen min er nok litt rotete, uten plen, men med mye ugress og mye glede, smiler Gisle.

– Forrige bursdag fikk jeg gavekort fra barna mine på to helger med dugnad i hagen. Heldigere far enn meg finnes ikke, slår han stolt fast.

Sitat:Jeg ønsker virkelig at bryggekapellet skal bli brukt som en oase for stillhet og ettertanke.

Bildetekst: Bryggekapellet: Det er medlemsorganisasjonen Bryggekapellforeningen i Sandefjord som eier flåten med kapellet. Gisle Haugum er driftsleder.Foto: Vigdis Løbach

Faktaboks:

Gisle Haugum

66 år gammel.

Har fire barn og fem barnebarn.

Utdannet sosionom og vigslet diakon. Har bl.a. vært leder for Barne- og ungdomsavdelingen i Sandefjord kommune.

Glad i hagearbeid. Har vært leder i Hagelaget.

Ble uføretrygdet etter hjerneslag i 1996.

Bruker ledig tid som instruktør i data på Ranvik eldresenter, og i krikelig arbeid, med vekt på stillhet og retreat.

En flott morgentur med Tassen

Storhjelm

Ha akkurat kommet inn etter en deilig morgentur med Tassen. Da vi kom ut på terrasse stoppet vi begge opp og snuste. Det var lett overskyet, men mildt (ca 20 gr.) og morgendisen lå rundt oss, I det fjerne rullet tordenen som varslet det anmeldte regnværet som var underveis.

Mens vi sto der og trakk inn den deilige morgenluften, som Tassen løftet hodet og strakk halsen for virkelig å få med seg, hørte jeg en dyp brumming. Det var humlene som spiste frokost i storhjelmen, oregano-busken, rosen og hosta-blomstene.

Tenkte på bie-døden som herjer i verden og at humlene også har sunket i antall. Håper at noen av våre norske arter overlever. Vi mennesker er helt avhengige av disse små flittige arbeiderne som bestøver frukt og alt annet vi dyrker til vårt kosthold.

For en flott måte å starte en lørdag på.

Hosta i blomst

Rosa rugosa

Rosmarin og oregano i krydderpotta mi.

Dette virker så utrolig kjent. I alle fall dette at sønnens kjøreferdigheter overskygger farens lange erfaring. Selv fikk jeg nok bruke bilen mye innimellom, men jeg var aldri redd for å låne den bort til ham..

Ludvigs fødselsdag

Hadde i dag en hyggelig middag med mitt barnebarn, Ludvig som fylte 7 år i dag. Vi var på La Sala på
brygga. Den deilige middagen ble avsluttet is med fyrverkeri og "Congratulations" over høyttalerne (fast tradisjon der.)

Dette var nok veldig vellykket.

Ny asfalt

Etter lengre tid med forarbeid og dugnad i sameiet, har de siste to dagene vært fylt med store maskiner og oljelukt. I løpet av dagen får vi ny asfalt mellom rekkene våre, foran garasjene og på gjesteparkeringen. Det er virkelig en ansiktsløftning. Etter 30 år var det virkelig behov. Mange hull og istykkerrevne kanter. - Selv har jeg fått asfaltert helt inn til trappen 40 cm. bredere enn tidligere. Da kan jeg lettere parkere bilen der etter behov.

Vår og forsommer i Frydenlund

Mye er ødelagt i denne vinteren med barfrost og lite isolerende snø rundt plantene. Men likevel er det flere tegn på at våren har kommet og er på vei mor vekst og grotid.


Syrinen er i full blomst også i år.

Vår-gyvelen blomstrer fint, selv om mye av busken ar tørket ut.

Rododendronen er visnet mye og har flere brune grener, men den blomstrer iherdig for å vise meg at den nok bare trenger litt beskjæring og ekstra stell i år.









Det flotte tuntreet mitt, en Korea-rogn blomstrer med flere klaser og viser at den har slått godt rot i hagen min og nok vil blien en pryd etterhvert.

Fødselsdagsgave.

På fødselsdagen min fikk jeg som gave fra barna mine tilbud om dugnad med det jeg måtte ha behov for. Nå
i helgen kom da en gruppe av dem for å iverksette gaven.
De satte igang med å høytrykk-spyle vekk all mose og groing ved inngangen og fylle en utvidelse av veien med subus. Dette er forarbeider før  det skal legges ny asfalt i rett over neste helg. Deretter ble det vasking og spyling av terrassen som forberedelse til maling og beising. (Det trengtes!)

Parallelt med dette plantet Maria busker i to hekker i
hagen. De gamle var døde og det var nå bare hull i hekkene. Deretter renset hun masse i bedene. Lukte og fant fram planter som helt hadde forsvunnet under ugresset. Hun fant til og med et par roser og andre planter som jeg trodde var døde av frost sist vinter.

Kristian, faren til mitt eldste barnebarn, Henrik, slutte seg til de andre og ryddet og børstet gasjen . Den har ikke vært så ryddig og ren på mange år.

Vi avsluttet dagen med pizza som middag i den  strålende sola på terrassen. Til slutt hetet Maria Henrik og Mia til en hyggelig stud før sengetid.

Feiring av min fødselsdag.

Jeg hadde en fantastisk hyggelig feiring av min fødselsdag i går kveld. Først kom barn og

barnebarn til bl.a. rabarbra-pai og vannlinje-is. En stund senere droppet det inn flere gode venner. Vi ble sittende ute på terrassen og prate til godt etter at solen var gått ned og det begynte å bli kjølig og pleddene kom fram. - Dette fristet til gjentagelse. (Noe bilde glemte jeg å ta!)
.....
Også jeg som ergret meg over at jeg ikke hadde fått tatt noen bilder! Morten har virkelig dokumentert den fine kvelden.

Deilig pinse.

Første  pinsedag reiste jeg nedover til Kristiansand i nydelig solskinn. Våren utfolder
seg på det beste og løvet var kommet på stadig flere presenter.
Jeg besøkte Ingolf og Sunniva som flyttet dit sist høst. De har fått et deilig hus i tre plan opp mot en fjellskrent ovenfor. Det var flott utsikt mot fjorden fra både terrasse iallfall både annen og tredje etasje. På oversiden var det en deilig lettstelt hage. Der oppe er det helt uegnet.

Den første kvelden var det så varmt og deilig at vi gikk ut på en(for meg) ganske lang og utfordrende tur. Vi passerte både en fin fotballbane og en fin lekeplass og en bane for volleyball, før vi landet på en fin liten strand. Rett bortenfor vår det fine knus
er.

Takk for fine dager.

Mai!

Våren er underveis. 1. mai var strålende her i Vestfold, men kvelden bragte veldig sur og kald vinn. Men
varmende sol om morgenen etter bringer håpet og gleden fram igjen.
Ute i hagen blomstrer skilla-en ved porten og krokusen begynner å blomstre flere steder.

Jeg er veldig spent på rosene. De ser alle helt frostskadet ut. Har noen av dem overlevd en vinter med masse barfrost?

Skjærtorsdag og vaskevannsfatet

Kari Veiteberg skriver i Vårt Land før påske for et par år siden:

"I dag har vi feira skjærtorsdag i barnehagen" fortalte Anders (4), oppglødd. "Fekk de høyre forteljinga om nattverden?"  spurde eg. "Vi måtte ta av oss strømpebuksa og så vaska dei vaksne beina våre!"


Jeg kom på dette etter en hyggelig påskemiddag på onsdag med to av døtrene mine og tre barnebarn. Dette minte meg på tradisjonen vi hadde i familien da barna var små. - på skjærtorsdag pleide vi å ha en hyggelig stund med barna. Vi fortalte beretningen om Jesus som hadde fest med vennene sine. Og at han som jo var sjefen begynte å vake vennenes føtter. På den måten viste han dem at det som er viktig er å ta vare på hverandre og vise omsorg og gjøre noe godt mot hverandre. Så tok vi frem vaskevannsfat, såpe og håndkle, og vasket hverandres føtter. Det var fint å oppleve hvor ivrig barna var til å vaske våre og hverandres føtter, og hvor forventningsfulle de var når de sev skulle vaskes.

Dette er et rikt minne som jeg faktisk savner i dag.

Her i Bugården menighet er det faktisk en tradisjon å vaske alles hender og smøre inn med god krem før nattverden på skjærtorsdag. Det er også fint.

Jesus sier: (Joh. 13) Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. 14 Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.

Bugården: Gudstjeneste i sofakroken.

Monstad, Øyvind Kommende søndag, 10. mars, inviterer Bugården kirke til kveldsgudstjeneste kl 18  med samtale i sofaen. Etterpå byr vi på kveldsmat. Førstkommende søndag inviterer Bugården kirke til kveldsgudstjeneste med nattverd kl 18. Kveldsgudstjenesten blir av det mer utradisjonelle slaget. I stedet for prekestolen henter vi fram sofaen og inviterer til samtale med interessante gjester. Med i gudstjenesten har vi også med oss en forsangergruppe og Reinhard Nilo på saksofon. Gudstjensten ledes av Haugum, Brandsæter og Monstad. Gudstjenesten avsluttes med bønnevandring og nattverd. Etter gudstjenesten inviteres alle til kveldsmat. Det tas opp offer til menighetens arbeid.

Interessant kåseri på TED ved Sylvia Gylver om opprør, å se og bli sett.

På YoyTube

Nå har det vært for lang pause her på bloggen.

Satt i morges og leste bloggen til en god venn, Lars Verket. ( Bloggen hans heter www.homoludens.no/)

Jeg festet meg ved et sitat han har der:

I dag har jeg lest konklusjonen i en nylig avlagt doktoravhandling ved UiN som omhandler verdiforskyvninger i friluftslivet. Der skriver forfatteren Are Severin Ingulfsvann bl.a. følgende:

Økonomisk sektor bidrar til å forskyve sentrale verdier i friluftslivet. Friluftslivet blir omdannet fra å bestå av verdier som i liten grad er materielle til å bli en ordinær forbrukskultur. Dette skjer gjennom å fremstille konsum som løsningsmetodikk og det skaper en konkurranse om å ha mest eller nyest utstyr og kunne prestere «best». Denne forskyvningen er hovedsakelig rettet mot kulturens verdisektor, i forhold til naturs verdisektor er det liten endring i hvordan man forholder seg og tenker rundt natur. Forskyvningen innebærer at friluftslivet blir mindre rettet mot naturopplevelse og kunnskap om naturen, til fordel for utøverense opplevelse av å bli sett av andre. (s. 305)

Og han siterer et annet sted fra Per Arne Dahls lørdagsbetraktning :

Han skriver:

Vi lar oss beslaglegge av de «smarte» telefonene. Derfor snakket vi om hva dette gjør med oss som individer og som fellesskap i form av rastløse, oppstykkede dager og samlivsopplevelser på sparebluss.
… Det handler om et ekte fellesskap hvor vi sier nei til det som ødelegger et ja.
… «Vi sitter i hver vår stol med forskjellige facebookvenner isteden for å investere i hverandre.»
… Vi er trofaste med vår telefon og troløse mot hverandre.
… Nå er vi i ferd med å mette våre øyne med så mange uvesentlige glimt at vårt håp for fasten er å sette synet på diett.

Tomas Sjødin

Jeg har tidligere sitert Tomas Sjødin. Det er en forfatter jeg er veldig glad i. Stadig venner jeg tilbake til noen av hans tanker. Han er svensk pinse-pastor, skribent og forfatter. Han og kona fikk to multifunksjonshemmede guter som døde i ung alder. Jeg har tidligere sitert ham fra boken "Tusen liv fins innom mig". Intervju om denne boken fant jeg Her

Et lengre intervju  om hans liv og bakgrunn  er : Egil Svartdal intervjuer Lotta og Tomas Sjødin

Her er en liste over bøkene hans til fordelaktig pris: Tanum forlag

Årets veigrep-samling avholdt

Veigrepsfellesskapet hadde sin årlige samling på Aarholt-tunet, her i Stokk nå i helga. Vi delte erfaringer fra vår vandring på disippelveien, lærte om "mindfulness" som en ressurs i kristen meditasjon, hvilte i nåden, og kjente hvordan fellesskapet hjelper oss å holde retningen når vi vil følge Jesus Kristus. Nysgjerrig på veigrepene? Les mer her:
Det var noen berikende dager.

Godt nytt år.

Først og fremst vil jeg hilse et godt nytt år til mine lesere.
I år ble det ikke noen julehilsen fra meg. Skjønner det ikke jeg, men jeg synes alltid desember forsvinner som en røk. Sender heller denne nyttårshilsenen med en liten oppsummering og noen tanker.

2012 ble et år uten de lange turene. Jeg savner nok både det og de varme periodene som mykner en het inn i sjelen. Var imidlertid med på noen fine dager på Korsvei-forum på Haugtun  skole i Fredrikstad. Utrolig nok var det noen ganske varme dager. Sammen med ca 150 gode venner ble det en viktig opplevelse. Gjennom en slags "praktisk åndelighet" fordypet vi oss i temaet å leve enklere gjennom hvordan vi forvalter vår tid, våre midler og våre gaver.

Sommeren ellers var det en del oppgaver med Bryggekapellet i Sandefjord. Til tross for mye kjølig vær og lite folk som vandret på brygga, var besøket omtrent som vanlig (Rundt 1700 i sommersesongen).

Året ga også mulighet for to utvidede helger med retreat. Den ene var sammen med en gruppe fra Sandefjord på Sandom i Vågå. Den andre på Aarholt-tunet her i Stokke. Det var rundt "mindfulnes" og kosthold. Spennende.

En weekend i høst var Morten og jeg turister i Skagen i Danmark. En dag i Nordsøen Oceanarium og en dag i Aalborg Zoo. Hyggelig tur med fine opplevelser, gode måltider og og lange pratestunder med min sønn.

Nå i begynnelsen av desember var jeg to dager på Alternativmessen i Lillestrøm. Jeg sto på Areopagos sin stand. Det var spennende og givende å komme i samtale med mange mennesker som har negative erfaringer med kirke og kristendom, men er veldig åpne og søkende på et spirituelt nivå. Se mer her:

Men det flotteste som er skjedd i år er nok å få enda to barnebarn (William og Mia). Nå har jeg altså fem barnebarn. Utrolig.

Veldig hyggelig er det også at kontakten med barna mine er blitt bedre etter flere år med større avstand til flere av dem. Tur med Maria og lille Mia ut til brenningene ved Folehavna er beskrevet her: . Juleavslutning en tidlig morgen med Ninas Ludvig i kor med klassen sin var gøy. Jeg husker også med glede lørdagskos med Marias Henrik og "fot-boble-bad" innkjøpt billig på loppemarked.

Dette året toppet seg med julegrøt hos meg julaften formiddag med barn og barnebarn, ekskone (Elisabeth og hennes nye mann Terje. Det var kjempehyggelig. Det er første gang jeg har vært her en jul på de siste 15 årene. Måtte derfor finne fram juleduker og noe pynt.

Noen refleksjoner:
Et helt år med Tassen har gitt meg mye glede. Aldri før har jeg sett så mange fine soloppganger. Det virker som om det her i Vestfold ofte er klarere morgener når solen står opp, enn senere på formiddagene. - Noen fine morgener med en flammende dyprød horisont, med en glitrende morgenstjerne og en tynn skalk av månen over.  Så passerer stille en stor flokk kråker på vei mot sitt dags-opphold ut ved sjøen.

For noen uker siden så jeg på svensk TV et intervju med en endre kvinnelig kunstner. Hun hadde hatt noen turbulenser i sitt liv og nå mistet flere av sine nærmeste. Hun svarte at hun nå enda en gang holdt på "å vende et blad" i sitt liv. Hun var spendt på hva det ville inneholde.

Jeg festet meg ved det uttrykket. Tenker at det er godt. Det er stadig nye muligheter. Ofte er de ukjente før vi "vender badet" og åpner oss for neste fase i livet. - En del av livet er tilbakelagt og skal forbli der når vi bla videre.

Jeg føler nok at jeg er nettopp der hvor "et blad vendes" igjen.  Det er spennende!

Godt nytt år til dere alle!