Gi meg ånd!
Av Kirsti Christie Lidsheim
"Kirken er kjedelig" sier mine barn, og jeg er dessverre enig. Vi lengter ikke etter mer plastelina og tegnestifter på bakerste benk. Vi vil være et annerledes sted. Vi vil inn i en annen dimensjon. Noe sakralt. Det er uhyre sjelden jeg har opplevd å bli løftet, å klare og lytte lenge nok til prekenen uten å spore av i egne tanker, å ta med meg noe hjem som jeg ikke kunne få noe annet sted.
Budskapet er alltid interessant, det er til ettertanke og det trengs i vår tid - men det når ikke ut. Presten blir ikke trodd. Evner ikke å bevege. Kirkerommet har ved inntreden i det, en effekt i seg selv. Umiddelbart blir vi ydmyke og respektfulle. Vi hvisker og går sakte. Rommet oser av dyp symbolikk, lang tradisjon og hellighet. Vi blir minnet om at det er krefter som er større enn oss selv.
Og det er derfor vi kommer. Vi vil ha en høyere himmel over våre liv. Vi søker mening, retning og inspirasjon til å gjøre gode valg. Være modige og løfte lille meg til å fylles av den ånd som gjør at jeg tør å gjøre en forskjell her i verden - for mine nærmeste og for mine fjerneste. Kirkerommet har det potensialet. Presten kan forløse og tolke stemningen for oss, bruke ritualene som mennesker til alle tider i alle religioner og kulturer har konstruert for å nå frem til en høyere bevissthet. Presten kan være vår veiviser inn til vårt indre hvor kreftene ligger til å gjøre godt i det ytre.
Jeg vil at kirken skal være et toveis sugerør til det hellige, en ledning, en bro dit - mellom meg og den høyeste makt og himmel. Jeg vil ha hjelp til komme i kontakt med alt det andre mellom himmel og jord som verken vitenskap eller politikk kan beskrive eller forløse. Kraften der håpet om en bedre verden ligger.
Jeg er et menneske som tror. Jeg tror på Gud, den store kraften som gir mening og kjærlighet til alt liv. Tempo i min hverdag gjør at dette oftest er en grunnholdning, mer enn en skapende kraft. Jeg kjenner det i hjernen mer enn i hjertet. Jeg trenger hjelp til å få det forløst. Energien til å gå ut på gaten og overraske meg selv og andre i å gjøre noe godt. Skulle ønske Kirken var et slikt sted.
Men løftet og inspirasjonen skjer ikke i den jevne høymesse i Den norske kirke. Hvorfor ikke?
Enhver som skal nå frem med sitt budskap må være troverdig. Må selv representere det de forkynner. Må våge å utfordre seg selv først og så andre. En veileder må ha gått veien, i det minste være aktivt på vei. Så det syns. Sånn er det bare. Og her utfordrer jeg prestene. Lev det du sier. Snakk høyt og beveget og inderlig, gjerne desperat og følelsesladd fra prekestolen. Vis at det ikke er ett fett for deg om folk går derfra neste søndag og gjør urett mot sin neste etter ett kvarter.
Du skal selge et budskap. Og det er
fred i verden, nestekjærlighet og troen på Guds rike. Om ikke det inspirerer deg til å ta i litt, så vi hører og tror deg - hva gjør det da? Bruk alle triks i boken, anvend ritualene, syng bønnene, bruk røyk og lys - vekk oss opp. Det er jo derfor vi er kommet. For vi vil bli vekket. Vi tror vi trenger påfyll og så kommer vi til kirken din. Ikke la oss gå tommere tilbake.
Du er så heldig å ha en jobb du tror på, bokstavelig talt - hvem av oss i andre bransjer kan hevde det? Hvis ikke det er nok til at vi tror deg der du formidler Guds ord, hva er nok da?
Du lever av og i selve meningen med livet - gi oss en bit av hva det gjør med deg selv, ikke i slappe anekdoter du har lånt av en kollega - men i energien og inderligheten i stemmen din.
Lær deg retorikk. Lær deg stemmebruk. Lær deg variasjon. Lær deg å tale i forsamlinger så du blir trodd. Muntlig formidling er krevende. De som behersker det kan bevege og få med seg de fleste til hva som helst. Det er historien full av. Flest triste eksempler, dessverre.
Karismatiske menigheter kritiseres for gruppesuggesjon, noen ganger med rette. Det er ikke det jeg taler om her. Jeg ønsker ikke den manipulerende predikant.
Jeg ønsker prester med samsvar mellom liv og lære, samt fagkunnskap om formidling som fag, med evne til å tale edruelig og inderlig. Prester med stor takhøyde som lever og preker som eksempler på sitt eget budskap. Som oser av at 'dette skriftstedet jeg skal tale om i dag er bare så bra at jeg blir litt revet med'. Flott - da tror vi at du tror og vil ønske oss noe av det du opplever. Mobiltelefonselgeren som vil dytte på deg en Nokia og selv ringer fra en Sony, lykkes ikke. Sorry.
Du er ikke der for å gjøre folk til tilhengere av deg. Folk skal bli tilhengere av de leveregler som gjør verden bedre for alle, fylt av Gud skal vi våge å bryte med egne vaner vi vet er feil for oss selv, for vår neste og for verden.Ta i litt - både i form og innhold. Vekk opp de som dupper av på benken. Våg å si til oss så høyt og variert og spenstig at selv tabloidene får tak i det:
At grådighet, materialisme, krig, rasisme og forurensning er langt mer relevant for kirkens hele budskap - enn ekteskapslover og enkeltes seksuelle praksis. Lev som du lærer - fyll deg selv opp med ånd og send den videre. Energi kan ikke oppstå eller forsvinne. Få Guds kraft ned på jorden. Da tror vi deg. Som prest er du kanal. Våg å bruk den. Redd verden.Redd oss.Gi meg Ånd - Amen.
Særlig hyggelig var det at Ingolf også var med denne gangen.
Deserten på festkvelden lørdag
Selv måtte jeg betale noen småjenter for å få bli fotografert sammen med denne vakre damen. 
.jpg)
