Høst ? i hagen.

 Sommeren er vel over, men gledene over hagen fortsetter. Det blomstrer fortsatt fint p terrassen og i den lille kjøkkenhagen kan jeg daglig hente meg bønner og bladpersille til middagen.

Grønnkål og reddiker ble spist opp av kålmark (en vakker hvit sommerfugl). Salaten ble spist av mordersnegler på et par tre timer. Neste år må jeg dette til mye med fiberduk

Tur til Irland

Jeg reiste til Irland 4. september og var der en uke. Ankom Dublin ved lunsj-tider. Vi var 20 med på denne turen som var arrangert i samarbeid med bladet VI OVER 60. I tillegg hadde vi med norsk reiseleder  og irsk guide.
Turen gikk rundt det meste av Irland med to dagers overnatting i hver hotell.

Testing av wisky

Første dagen reiste vi direkte videre tvers over landet mot vestkysten til Galway. Underveis var det
stopp og rundtur på et gammelt destilleri for whisky. On kvelden ble det tradisjonelt fish and ships.

Kylemore Abby

Dagen etter gikk turen nordover til Connemara. Et storslagent område med fjell, lyngheier og
torvmose. (Det siste var den stedlige guiden spesielt begeistret for). Vi stoppet på Kylemore Abby et slott med egen minnekirke bygget for byggherrens elskede kone. Vi spiste lunsj der. Kvelden ble avsluttet med Irsk aften med bl.a. riverdance.

Klippene ved Moher

Tredje dagen reiste vi sydover langs kysten og hadde et opphold ved klippene i Moher.Videoen over viser meg foran klippene. Laget med fototriks i senteret der. Spektakulær opplevelse med de 8 km lange klippene ut mot Atlanterhaver. 230 meter høy. Med store brenninger og

fuglefjell. Vi var der i strålende solskinn (noe vi hadde de fleste dagene.)
Om kvelden overnattet vi syd i Killarney.






Reklame for Guinnies øl var det over alt.

Med hest og kjerre

Fjerde dag var vi en rundtur i det området som kalles Ring of Kerry. Et område som varierer mellom karrig og frodig men mange middelhavs-planter (grunnet  klimaet som Golfstrømmen danner).
Tilbake i Killarney var vi med på en god times tur med hest og kjerre for å se deler av en lokal nasjonalpark.

Fargerik slepet krystall

Femte dagen gikk turen til Waterford over høyder/ fjell som ga panoramautsikt.Vi var også innom en fabrikk som laget  krystall.

Vi stoppet også  ved et gammelt kloster med både et "høykors" (steinkors med det keltiske sol-symbolet inn-flettet) og et av de mangfoldige gamle "rund-tårnene" som var en markering av et kloster fra 8-900 tallet.
Dette var ikke i programmet, men noe guiden flettet inn etter spesielt ønske fra meg.

Rundtårn

Høykors og guiden vår Jessie

Irland er tospråklig: Engelsk og Irsk 

Litt nederlenderes enn vi er vant til

Side fra Book of Kells

Siste to dagene var vi i hovedstaden, Dublin. På Veien dit var vi og så et stort hageanlegg.
I Dublin var vi en rundtur med bussen og gikk så noen timer for oss selv. Vi var bl.a. på Trinity Collage med Book of Kells. Dette er en håndskrevet bok skrevet mellom år 500-800 i klosteret i Kells.  Den er skrevet på pergament (kalveskinn), har 340 sider rikt illustrert med kalligrafi i mange farger samt gull. Teksten er de fire evangeliene på latin.

Sommer i Frydenlund 2014 nr. 2

Ettersom det er så evig lenge siden sist jeg sendte ut noe . på bloggen min, må jeg nå dele noen flere bilder og etter hvert også litt mer. 

De daglige morgen-turene med tassen, lot meg oppleve vårens utvikling i mitt nærmest nærmiljø på en særlig måte.
Jeg gikk mellom rekkene på de små gangveiene. Der så jeg hvordan enkelte planter kom fram dag etter dag.

Selv de små skuddene av bøk var enestående. De er så sarte og tynne i bladene at de virker rent gjennomsiktige.
Se de blanke og lysegrønne bladene.




Nedenfor et bilde jeg tok en morgen jeg plutselig oppdaget blomstringen på en edelgran som sto midt inne i en hekk. Jeg har aldri lagt merke til den før. Se de små hvite hannblomstene og de store røde hunnblomstene. Slik var de neste bare den morgenen. Snart var hannblomstene blitt gulbrune og visne, mens hunnblomstene etterhvert ble grønne og senere brune , lukkede kongle-emner.

.



































Rett bortenfor fant jeg denne buketten av fioler :

Hjemme i hagen begynte korea-rogner å blomstre med store fine hvite klaser

Sommer i Frydenlund 2014

St. Hans fikk jeg kjøpt meg nye terrassemøbler. Jeg syntes de passet godt og ga meg mulighet til også å sitte med et lite bord i solen på formiddagen.

Jeg bygget også et enkelt stativ slik at de lilla klematisen kunne klatre opp og danne et skyggende dekke for ettermiddags og kvelds-solen. Dette ble derfor til en herlig ny plass på terrassen som jeg har brukt masse i sommer. De blomstret slik nesten i to måneder. Fantastisk!

17. mai 2014

!7. mai i år ble fantastisk. Deilig varmt vår-vær her i Sandefjord. Byen var full av folk.

Våren kom så tidlig at det ikke bare var museører eller små blad på bjerkene, men vakre lysegrønne bøkeblad i skogholtene rundt der jeg bor.


De flotte trærne med japansk pryd-kirsebær (?)
på Hvaltorget og nedover Jernbanealleen var i overveldende blomst.
På kvelden var hele torget dekket med blomsterblader som virvlet rundt i kveldsbrisen.













Jeg ble sittende i Badeparken ved rådhuset etter barnetoget og bare suge inn stemningen. Folk koste seg, pratet og seg sakte avgårde til andre opplevelser, private selskap, tivoliet eller for å få en matbit, is og pølser ved de ulike tilbudene. Det ble nok mye tålmodig venting i køer.

Badeparken foran rådhuset

Et gløtt ned mot dammen og skulpturene.

Frihet til

Det var 1. mai i går. Både SV, Ap og fagbevegelse fokuserte på hvordan de konservative har stjålet frihets-begrepet fra dem. Det ble henvist til den franske revolusjon og kampropet "frihet, likhet og brorskap". Sikkert mye rett i alt dette. For meg satte det imidlertid også mange flere tanker og minner.

Da jeg var 19 år, var jeg med på YMCA/KFUM's verdenskonferanse i Stavanger.  Temaet den uken

var: "Freedom to belong, to serve, to love and to belive." Frihet til å tilhøre, tjene, elske og å tro.

Dette har sittet i meg siden. Frihetsbegrepet er rikt og mangfoldig. Det rommer viktige menneskeretter og er en understreking av alt vi ikke må være bundet av. Ytringsfrihet og frihet til å velge livsform og tro/overbevisning er viktige for å kunne leve et fullverdig liv. Det finnes et utall av ulike aspekter.

Friheten kan også missbrukes til egoisme. Vi kan bruke vår frihet til å forbruke av jordens ressurser slik at det ikke blir nok til alle eller til kommende generasjoner. Vi kan bruke vår egen frihet slik at de begrenser andres nødvendige muligheter. Vi kan bruke vår såkalte frihet til ting som egentlig ødelegger oss selv. Vi i Norge kan.spise oss mette hver dag (frihet fra sult), men velger ofte et kosthold som fører til overvekt og påfølgende dårlig helse .Eller vi hevder vår frihet til å kunne røyke eller drikke alkohol når vi føler for der, uten å ta hensyn til omgivelsene eller egen helse. Vi vil bare bruke vår frihet.

Som nevnt har temaet fra min ungdom sittet i meg. Friheten er ikke bare fra å være ufri. Den inneholder også muligheter til noe. Der liker jeg å bruke uttrykket: Frihet til.

Frihet til å tilhøre/tilhørighet - det å ha en tilhørighet vil lett bli missforstått som mangel på frihet. Men en trygg tilhørighet er en basis og en trygg havn. En base jeg trenger for å utforske nye sider ved livet. Tilhørigheten gir meg trygghet til å ta utfordringer og nye muligheter, eller tar imot meg når livet blir for vanskelig.
Frihet til å tjene - det å kjenne at jeg er i tjeneste for medmennesker eller naturen er også en grunnleggende frihet.  Å tjene er ikke ensbetydende med ufrihet og slaveri. Jesus sier om seg selv at han er kommet til jorden for å tjene. Han utfordrer også oss til å tjene hverandre. Å tjene kan gi noen av de mest betydningsfulle erfaringene i livet.  Å kunne være til tjeneste er kanskje mer berikende enn vi tenker oss.
Frihet til å elske - er er den store muligheten. Vi elsker fordi ha (Gud) elsket oss først. 1. Joh 4.13. Jesus ber oss elske vår neste som oss selv. Altså først elske oss selv, gjerne som en avspeiling av den kjærligheten Gud gir oss gjennom å skape oss og bære oss dag for dag. Deretter kan vi bringe denne kjærligheten videre til våre nærmeste og alle dem vi møter i vår hverdag. Kjærligheten strekker seg ut over oss selv, gir livet en dypere mening enn våre egne behov og vår lyst. Den når også enda videre. Selv når vi er berøvet mye av den øvrige frihet er vi fri til å elske. Jesus utfordrer oss til også å elske våre fiender, - kanskje dette er den ultimate frihet vi kan strekke oss mot?
Frihet til å tro - er vår dypeste frihet. Tros-frihet er festet i FN's menneskerettserklæring og i grunnloven. Samtidig trues denne friheten mange områder rundt i verden. Dette er en frihet vi trenger, men som vi samtidig må verne om. Også overfor annerledes troende enn oss selv. - Selv uten fysisk og annen ytre frihet , ar vi frihet til å tro.

Siden sommeren 1966 har temaet Frihet til hengt fast ved min bevissthet. Friheten må brukes til noe - noe positivt, byggende, noe utenfor meg selv. Den må brukes. Den må stadig erverves. Vinnes på nytt. Vi kan ikke holde på den.

Tassen er blitt 3 år

I går feiret Tassen tre år.  Nabojenta fikk vite det dagenfør og damåtte hun putte denne fine gaven i postkassen. Jeg prøver å forklare Tassen det, men han legger bare hodet på skake og ser forundret på meg.

Innlegg i gudstjenesten i Bugården kirke på 2. søndag i fastetiden

I kveld har jeg vært med å gi mine tanker inn i prekendelen av gudstjenesten i Bugården kirke. Vi var tre stykker som sa noe om erfaringer vi selv har i tilknytning til dagens tekster. Den nyansatte soknepresten Linn S. Hummelvoll knøt det hele sammen,

Denne søndagen synes jeg at tekstene er krevende. De er hentet fra henholdsvis 1 Mos 32,24-30, Jakobs brev 1, 2-8 og prekenteksten Matt 15,21-28 om den kanaaneiske kvinnen som Jesus først overser, så avviser og til slutt hjelper.  Alle tekstene handler om å være utholde og å stå på i sitt forsøk på å nå fram til Gud. Hvordan kan jeg bruke det på meg og min livssituasjon?

Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. – Føler ikke at min tro er stor.

Jakob: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»  «Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» - Dette passer ikke på meg.

Jakob i sitt brev: « Men han må be i tro, uten å tvile.»   «Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren,  splittet som han er, og ustø i all sin ferd.» - Jeg tviler stadig. Jeg er splittet og ustø. – Kan jeg da vente å fa noe av Herren?

Dette er vanskelige tekster. Vi mennesker søker ofte etter det fullkomne. Vi har strenge forventninger til oss selv.

Selv føler jeg ikke at jeg klarer å være utholdende i bønn. Klarer ikke å jobbe gjennom bønn.

Jeg vil dele en opplevelse med dere. Da jeg var ung, i slutten av 20-årene skulle jeg på 2. eller 3. retreat på Sandom. Jeg hadde bestemt meg for å bruke denne uken til å be spesielt for for min mor som var midt i en tung utredning for brystkreft og min mormor som da var 93 år, pleiepasient og daglig ba om å få dø. - Jeg syntes jeg fikk dette dårlig til de første dagene. 

Så en dag i den stille bønne-tiden midt på dagen satt jeg stille og fortalte Gud hvor vanskelig jeg opplevde det å be dette gjennom, være utholdende og virkelig jobbe med dette i bønn. Så var jeg tom. Hvorfor gjenta det flere ganger? Men jeg ble sittende. 

Så seg det er ro og overbevisning inn over meg. Gud hadde hørt meg. Jeg trente ikke mase mer. Han ville ta  vare på mor og mormor. Nå skulle jeg bare være trygg hos ham. Ta til meg hans kjærlighet og omsorg,

Vanligvis avslutte jeg denne bønnestunden etter ca. 20 min. Denne gangen ble jeg deg en time helt til klokken ringte inn til aftens.

Behovet for å finne tilbake til denne formen for bønn, nemlig det stille nærværet med Gud, er fortsatt sterkt hos meg.

ZITS

Tidsopplevelsen er nok svært forskjellig alt etter hvor gammel en er blitt.  Nå midt i 60-årene synes jeg tiden raser avgårde. Fortere enn jeg selv klarer å følge med. - Lurer på om vi alltid opplever ti i forhold til hvor stor del av vår totale livslengde f.eks. ett år er. Da jeg var 5 år, var ett år 20% av levd liv. Da jeg var blitt 20 år, var et år krympet til 5% av livet. Nå er et år kun 1,515% av levd liv. Ikke rart at jeg føler at årene raser avgårde.

ZITS

Dette synes jeg stadig har opplevd opp gjennom årene. Når jeg blir spurt om noe, føler jeg ofte behov for å svare med en større sammenheng. Bygget på mine erfaringer om at en sak har flere sider eller står i forhold til noe større eller i motsetning til noe. 

Godt nytt år 2014

Hei alle venner og følgere. Først og fremst vil jeg ønske dere et riktig godt nytt år. I stedet for en julehilsen, Seder jeg også i år en nyttårshilsen med en liten oppsummering og noen tanker.

Dette har for meg vært et rolig år uten de store reisene eller andre begivenheter av særlig karakter. Jeg har fått være utrolig frisk, men kjenner ofte på at jeg nok ikke har det overskudd og de ressurser jeg gjerne ville hatt. Da er det bare å ta hensyn til dette og leve livet så bra og aktivt som jeg makter.

Tassen er jo blitt en god partner i livet. Hver morgen starter vi med en tur så snart vi er våkne. Han våkner nok litt fortere og kan mase mye for å få oss avgårde. Men nå de siste ukene med regn og sterk vind, har det faktisk hent at han har stoppet i døråpningen og nektet å bevege seg ut. Etter litt god-snakk blir han med, men forter seg hjem så fort vi har gjort det obligatoriske.

Eller har året forsatt med ukentlig engasjement i datagruppen i Ranvik eldresenter. Fra tidligere år å ha medført masse undervisning i tekst-behandlingens ulike muligheter til mer og mer bruk av data til å søke opplysninger på Internett, bestille turer, bruke nettbank, dele bilder etc. Eldre brukere innser mer og mer at de er  helt avhengig av et data-verktøy i sitt daglige liv. - Nå går Skatteetaten, NAV og leger/apotek over til primært å kommunisere på nettet. Nå får flere smarttelefoner og nettbrett som de boltrer seg me, og vil lære i utnytte. Vi som underviser må bare forsøke å følge med.

Ellers har det i år igjen vært noen fine dager med Korsvei-festival i Seljord. Mens vi i fjor fullstendig regnet bort, hadde vi i år noen fantastisk fine og varme dager. Det var hyggelige måltider og samtaler i de ulike tunene i teltleiren. Fine samlinger såvel i teltet i den stille hagen (med morgen- og kveldsbønn) og i sirkusteltet med de store samlingene.

Jeg har i år også hatt gleden av å delta i to grupper som samles jevnlig for å lese bibelen, meditere litt over den og så dele det en synes en får uten noen diskusjon. Kun til hverandres oppmuntring og glede. Det har vært noen fantastisk givende kvelder.

På min fødselsdag i juni overrasket barna mine meg med en fantastisk presang, en dugnad med det jeg hadde behov for. Mer om dette finnes her: Fødselsdagsgave

De to yngste barnebarna mine vokser og utvikler seg og er verdens beste venner. Nå nærmer de seg raskt 2 år. Er det rart at jeg smelter?

Julen har her vært god og fredelig. Nå drar det seg raskt til ny  og vanlig aktivitet.
Jeg ønsker dere alle et velsignet og fredelig nytt år.

Gisle

Mitt beste juleminne

Etter er rolig og veldig hyggelig julekveld med kontakt med alle mine, ble jeg sittende og minnes.

Den julekvelden som står igjen som den mest fantastiske og meningsfulle var julen 1969. Jeg hadde en sesong på Kirkens Bymisjons (Daværende Oslo Indremisjons) herberge for uteliggere, Hotell Gjennomtrekk (der hvor Aker brygge ligger i dag). Dette best av en serie Moelvenbrakker koblet sammen med en åpen gang i midten. Stedet hadde køyeplass til 50-60 mann, de fleste alkoholikere og ofte også tidligere krigsseilere. Nattevaktene var tørrlagte alkoholikere. Stedet hadde fast legebesøk i tillegg til en sosialpraktikant (meg). Hver kveld kon 2-3 kvinner og kokte varm suppe med brød til. Vi åpnet på ettermiddagen og var åpent til neste morgen  kl 08:00.

Brakkene lå til venstre for bildet

På julaften måtte ikke karene ut om morgenen. Det ble dusjing og mange fikk rene klær fra Frelsesarmeen. Så ved 3-4 tiden spaserte vel 50 mann gjennom byen opp til Kamerat Klubbens lokaler i Maridalsveien. Der ble det en liten juleandakt, full julemiddag. Karene sang gjerne med på alle julesangene. - Senere ble det underholdning med topp artister, bl.a. Per Aabel, Arve Opsal og tryllekunstner og sirkusdirektør Arnardo.
Ut på kvelden spaserte så karene mette og fornøyde med hver sin pakke tilbake til kaia for å sove.

Den julen jeg jobbet der skjedd imidlertid det at vi hadde 3-4 syke karer liggende på brakka. De klarte ikke å få stelt seg og gå opp til lokalet. Jeg og en kamerat som var med meg på denne vakta, syntes dette ble for trist. Derfor reiste vi ut for å finne noe. I det lokalet de andre var på fest, fikk vi poteter og surkål, men kjøttet var spist opp. Pakker fikk vi også. Vi stakk innom Frelsesarmeens herberge. Der fikk vi noe ribbe og julepølse.

Vel tilbake på Gjennomtrekken hadde vi jo bare en kokeplate til suppekokingen. Derfor varmet vi opp potetene i en bærepose stukket ned i en bøtte med rennende varmt vann. Midt i korridoren plasserte vi et stablebord og stoler. Så serverte vi julemiddag til våre syke karer. Det ble et stille og litt trett, meg glad måltid. Alle fikk åpnet en pakke med varme klær før de gikk og la seg igjen. Da kom de andre tilbake fra sin julefest.

Dette ble nok den mest minneverdige julaften jeg har opplevd. Jeg husker den inderlige gleden og freden vi følte da vi kjørte hjem gjennom julestille gater. Det førte til at jag i en rekke år som fulgte, reiste fra familien etter middag og gaver ned til Alternativ jul. Dette arrangementet som fortsatt tilbyr julefeiring og overnatting for Oslos uteliggere.

På julaften vandre årlig mine tanker tilbake til dette.

Så kom vinteren

I morges kom snøen til Tassens store forundring og glede. Da vi var ute på vår morgentur var snøen tørr og lett. Tassen tok poenget og raste rundt som en snøfreser og boret ned både her og der. Ser heldigvis ikke ut til å bli så mye snømåking de første dagene. 

Fiskepinner med god råkost

I forgårs tenkte jeg ta fisk til middag. Jeg hadde bare resten av en pakke fiskepinner i fryseren. Det var jo ikke særlig spennende. Derfor begynte jeg å tenke. Hadde i det siste følt jeg laget litt for mye middag uten noe særlig grønnsaker til. Laget derfor en god råkost. Jeg strimlet derfor hvit-kål med ostehøvel og rev en gulerot. Jeg rev også en rødbete som jeg hadde kjøpt ferdigkokt. Krydret det hele med Trokomare (urtekrydder) og et par skjeer med lettrømme.


Til dette drakk jeg en smooty bestående av appelsin, banan, en bit agurk og en stilk sangselleri bladet i bleder sammen med et glass eplemost. - Dette var et herlig måltid. Godt å få litt rå grønsaker igjen.

En verdifull og tankevekkende opplevelse

. - Tidligere i dag kjøpte jeg Folk er folk fra en frossen kvinne. Mens jeg fant fram pengene pekte hun mot himmelen og sa "Jesus is comming" "Yes Hi is" svarte jeg. Med et bredt smil tilføyde hun: "He is im my hart" "In mine too" svarte jeg. - Da jeg hatte fylt bagasjerommet med varer og satte meg inn i bilen, så jeg hun sto og vinket til meg med et bredt smil. - En velsignelse i dagen.

Da jeg kom hjem leste jeg Jorunn A. Langmoens innlegg på Facebook:

Kan en tigger le? Er smil og latter sunt for enn tigger også? 
Jeg er blitt kjent med Dorina. Hun sitter på fortauet utenfor Oslo S hver dag - det må være grusomt kaldt. Jeg hutrer hvis jeg blir stående i tre minutter og vente på trikken. 
Jeg sier stort sett "hei" til alle tiggerne jeg går forbi, tenker at det er skuffende å ikke få så mye penger som man håper - men enda verre med fornedrelsen ved å sitte der (husker fortsatt godt Tarzans ord i fjor: "Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bli en mann som sitter på fortauet og tigger") - og at hadde jeg sittet der, ville jeg satt pris på hvert eneste smil og "hei" jeg hadde fått. Men vi har lett for å tenke at hvis vi ikke gir penger så må vi se en annen vei, eller vi blir litt bistre - for det er liksom litt plagsomt for oss at de sitter der når vi ikke gir noe.
Jeg kan ikke hjelpe alle, men Dorina får litt av og til. Og hver dag får hun et varmt smil, et "hei" eller noe annet kroppsspråk - for vi har ikke så mange felles ord. Det hender jeg roper "hei Dorina!" på lang avstand, hvis jeg må løpe for å rekke et tog - og jeg får et herlig smil og vink tilbake.
I dag hadde jeg ikke penger i lomma, men da jeg krysset veien mot henne hørte jeg herlig sigøynermusikk lenger borte i gata - tonene inspirerte meg til å ta noen dansetrinn over gata på vei mot henne mens jeg lo og ønsket henne en god dag. Dorina lo med hele seg, klappet i hendene og velsignet meg høylydt. Jeg kjente ettervarmen fra latteren hennes lenge etterpå - og jommen tror jeg hun kjente på en ettervarme også, selv med baken mot det kalde fortauet.
Kjære venner, skal vi la det gå litt sport i å gjøre denne kalde vinteren litt varmere for dem vi møter. Det er ikke lommeboka som avgjør om folkene rundt oss kjenner på kulde. Hvor mange forsiktige eller varme og åpne smil kan vi få ut av dagene?

En sensommerkveld med Tassen på en benk i hagen

Før regnværet kom, hadde Tassen og jeg en  fin, stille stund på benken nede i hagen.

Høst 2013

Denne ettersommeren og høsten hittil har vært deilig. Jeg har nytt at denne høsten har vært deilig og varm så langt. Jeg har på alle måter nytt at sommeren har strukket seg litt utover.

Fortsatt er det mye som blomstrer og gror i hagen og på terrassen. Her står også et par potten som egentlig tilhører Nina, men som er på ferie her mens hun er på flyttefot fra den boligen hun har bodd i siste året, via en mellomstasjon til den nye leiligheten nå i disse dager.

Det nyanskaffede veksthuset rommer flere tomatplanter. Men de flotteste tomatene kommer rett ve siden av. Se for eksempel denne rare tomaten her. 

Rosene som så døde ut langt ut på sommeren, blomstrer nå for annen gang!

Dagens navn. 13.7.2013 i Sandefjords Blad

DAGENS NAVN

Gisle Haugum. Driftsleder for Bryggekapellet.

Finner stillhet på brygga

Driftslederen forteller at enda en god sesong nylig ble avsluttet for det lille kapellet på brygga.

:Vigdis Løbach

Gisle Haugum er driftsleder for Bryggekapellet. Han er godt fornøyd med at omtrent 1500 besøkende har

funnet veien til det lille kapellet i sommer. Nå er det slutt på de faste åpningstidene for i år, men det er mulig å komme på besøk etter avtale. Vielser kan også arrangeres, og i nå i høst skal alle byens syvendeklassinger innom som en del av undervisningen om temaet hvalfangst.

– Dette er et flerbrukshus. Her er det konserter og små arrangementer. Mange kommer for å se på minnetavlene som henger i Syd Georgia-rommet, mens andre kanskje ønsker en stille stund i kapellet, forteller Gisle. At huset kan brukes som en oase for stillhet og ettertanke setter han stor pris på.

Syd Georgia-rommet er forresten godt besøkt utenom bryggekapellets åpningstid, også. Her henger minnetavler over de 137 som er gravlagt på Syd Georgia. I tillegg finnes det tavler med navnene til de 237 som ikke fikk en grav.

– Mange kommer for å minnes slektninger. Det betyr noe at tavlene er her. Mange bærer fortsatt på stor sorg over dem som er borte, sier Gisle.

Også gleden har plass i kapellet. Mange finner veien til konsertene, og hvert år er det flere vielser der.

– Vi har hatt små private vielser med bare brudepar og forlovere, men også sprengfullt hus med båtkortesje utenfor, smiler Gisle. Ved sånne anledninger er han ofte å finne som kirketjener.

Hver kveld i åpningsperioden er det en kort liturgisk bønnestund, tirsdager er det sang og musikk, torsdager andakt med nattverd.

– Vi gir et tilbud på ukedagene til de som ikke får gått i kirken fordi de er bortreist i sommerhelgene, sier Gisle.

Gisle ble ufør etter et kraftig hjerneslag i 1996, og var totalt lammet på høyre side. Selv om han i dag har god førlighet blir han fort sliten og har problemer med konsentrasjon og hukommelse. Han engasjerer seg så mye han orker, og foruten kirkelig arbeid, er han instruktør i data for eldre på Ranvik eldresenter om vinteren.

– Vi tilbyr ikke kurs, men møtes og tar opp ting brukerne står fast med. Det kan være alt fra bildebehandling til bruk av internett, forteller han.

Hagearbeid er en stor interesse, og han var leder for det lokale Hagelaget i noen år. Gisle elsker den lille rekkehushagen på Frydenlund der det ikke er plen, men stauder og busker.

– Hagen min er nok litt rotete, uten plen, men med mye ugress og mye glede, smiler Gisle.

– Forrige bursdag fikk jeg gavekort fra barna mine på to helger med dugnad i hagen. Heldigere far enn meg finnes ikke, slår han stolt fast.

Sitat:Jeg ønsker virkelig at bryggekapellet skal bli brukt som en oase for stillhet og ettertanke.

Bildetekst: Bryggekapellet: Det er medlemsorganisasjonen Bryggekapellforeningen i Sandefjord som eier flåten med kapellet. Gisle Haugum er driftsleder.Foto: Vigdis Løbach

Faktaboks:

Gisle Haugum

66 år gammel.

Har fire barn og fem barnebarn.

Utdannet sosionom og vigslet diakon. Har bl.a. vært leder for Barne- og ungdomsavdelingen i Sandefjord kommune.

Glad i hagearbeid. Har vært leder i Hagelaget.

Ble uføretrygdet etter hjerneslag i 1996.

Bruker ledig tid som instruktør i data på Ranvik eldresenter, og i krikelig arbeid, med vekt på stillhet og retreat.

En flott morgentur med Tassen

Storhjelm

Ha akkurat kommet inn etter en deilig morgentur med Tassen. Da vi kom ut på terrasse stoppet vi begge opp og snuste. Det var lett overskyet, men mildt (ca 20 gr.) og morgendisen lå rundt oss, I det fjerne rullet tordenen som varslet det anmeldte regnværet som var underveis.

Mens vi sto der og trakk inn den deilige morgenluften, som Tassen løftet hodet og strakk halsen for virkelig å få med seg, hørte jeg en dyp brumming. Det var humlene som spiste frokost i storhjelmen, oregano-busken, rosen og hosta-blomstene.

Tenkte på bie-døden som herjer i verden og at humlene også har sunket i antall. Håper at noen av våre norske arter overlever. Vi mennesker er helt avhengige av disse små flittige arbeiderne som bestøver frukt og alt annet vi dyrker til vårt kosthold.

For en flott måte å starte en lørdag på.

Hosta i blomst

Rosa rugosa

Rosmarin og oregano i krydderpotta mi.