JEG VET SÅ VEL AT KILDEN RENNER, SELV OM DET ER NATT

Min venn Hans Olav Mørk skriver på Facebook:

JEG VET SÅ VEL AT KILDEN RENNER, SELV OM DET ER NATT
Disse ordene skal være sagt av Johannes av Korset, han som skrev om sjelens mørke natt og Guds nærvær i fraværet. Jeg satt en natt på Karl Johan etter en gategudstjeneste, og tenkte: Hvor er Gud i denne byen, hva er det som forteller om Gud i byens rom? Det suste fra fontenen i Studenterlunden, og jeg tenkte: kilden, fontenen, den er et bilde påGuds skjulte nærvær i byen.

I Hertzbergs kro i Tøyenkirken henger et bilde av kunstneren Liv Benedicte Nilsen. Det heter: Jeg vet så vel at kilden renner. Det er en by i blått nattemørke, og midt i bildet en fontene med vann som stråler og som renner, en kilde midt i byen. Det bildet ga meg trøst og godhet mange ganger når jeg undret meg over om Gud virkelig var nær meg på bunnen av den milevide byen. Bildet hennes ble mange år senere til denne teksten i mitt hode:

DET FINNES EN KILDE

Det finnes en kilde så klar og så ren,
en evig og syngende kilde.
Den synger bestandig, når kvelden er sen,
når solen går opp bak en vuggende gren
og leker i skyggenes bilde.

Den synger om dagen i byenes brus,
i trange og bortgjemte gater.
Den synger på torget, men tier i hus
der rikdommen skråler og tømmer sitt krus
og spiller sitt bleke teater.

Om alle på jorden fikk bøye seg ned
og drikke av kilden og sangen,
den sprang like fullt som da jorden ble født,
den sang like sikkert og åpent og støtt
som da den sprang fram første gangen.

Om natten, i stillheten, hvisker den: Kom!
Jeg lever, jeg er ikke borte.
Det vet jeg så sikkert, det vet jeg så vel:
Den synger bestandig, jeg hører det selv,
den vakreste sang i det sorte.

(c) Hans-Olav Mørk 2012